Dagens visdomsord.

Dagens problemer blir bare løst hvis vi bestemmer oss for å rette søkelyset mot morgendagen.

Farvel med året som gikk.

Her sitter vi og teller ned på klokka, blir kvelden lang?

Husker vi å telle alle gode minner vi sanket gjennom året?

Det er da nok påminnelser om krig og elendighet rundt oss, og klart det er trist at vi ikke kan leve vel forlikte i verden. Det er mange spørsmål til hvorfor det er nødvendig at det er slik, og minst like mange løsninger på hvordan vi blir enige.

Det er noe fundamentalt som mangler i tankegangen hos de "vise" som regjerer, de mangler noe så grunnleggende som respekt for at folk er forskjellig. Så enkelt men du verden så vanskelig.

Jeg er glad jeg ikke sitter rundt "Det Runde Bord", for da kan jeg mene hva jeg vil uten å må fortelle det til alle aviser og TV-stasjoner, bare for så å bli sitert på kryss og tvers og vridd rundt på det som ble sagt i utgangspunktet.....

Jeg vil heller telle minner i stedet for å telle bakover på klokka.

Dette var året da vi skulle bli rike....det var ikke måte på hvor skråsikkert det ble hevdet. Og vi trodde på det også. Vi stolte fullt og fast på et menneske som vi ikke pr. dato stoler like fullt og fast på. Ting endrer seg, og tiden endrer seg, men et løfte burde ikke endres, en liten bit nå og en liten bit da, sånn at vi nå sitter og lurer på hva løftet egentlig ble.....

Vi hadde en skikkelig tøff tid, til vi innså at vi bare kunne gjøre en ting med saken; tviholde på håpet og troen, og så planlegge framover som om dette løftet aldri ble gitt. Så vil tiden vise om det blir noe av det hele....vi er blitt hvisket i øret at kanskje i mars.....hvis.....hvis....hvis.....

Man vokser på slike erfaringer...

Dette ble året da vi bestemte oss for at til våren avslutter vi vårt utenlandsopphold, etter flere års utlendighet. Vi ble bare bråmette her, og savner alt i Norge, og selv kulde og uvær vil vi ha tilbake, i stedet for livet her vi nå er.

Det er godt at vi kan ta fram blanke ark og fargestifter, for nå er det tid for å bruke fargestiftene, alt blir egentlig nytt, vi blir satt inn i en setting som et totalt uvant for oss. Vi må lære oss å bli norske igjen, for oss voksne er det forsåvidt ikke så vanskelig, men hun som kom hit som tiåring, og skal begynne på videregående, vil nok få litt av en overgang. Hun er tøff og sterk. Og som resten av familien er hun også optimist. Det hjelper mye.

Vi er så heldige at vi har vært friske hele det siste året, deilig. Det er et privilegium, for rundt oss på alle kanter er det mange "caser". Helseflyktninger.

Det blir ganske slitsomt å forholde seg til folk her, for uansett hvem du treffer så er det enten en eller annen sykdom vedkommende har og er veldig opptatt av, eller så er det en pensjonist.

Vi har nesten ingen å prate med, være venner med, som er friske og på vår egen alder. Vel og bra med pensjonister, hvis du får dem en og en. Det er utrolig hyggelige folk, hvis de husket å pakke med seg høfligheten og respekten for andre, da de pakket kofferten.

Det er nok av skrekkeksempler som glemte det.....

Nå er det mindre enn tre timer igjen av dette året, og jeg tenker bare på hvor godt vi har det nå, og hadde det det siste året, året før der og året før der igjen. Tre år. Tenk at det er tre år siden livet startet på nytt, det føles som et helt liv siden, vi har så god kjemi og alt flyter så lett mellom meg og min kjære. Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at vi har hverandre, sammen er vi dynamitt, vi løser alt, og det vi ikke kan løse blir vi bare enige om at vi er uenige om, så får det være med det. Ikke mer å bråke om. Jeg er så utrolig glad i deg, vennen, ord strekker ikke til.

Jeg håper vi får feire den 111-årsdagen din sammen, og at det blir et heidundranes rulllatorparty. For vi blir trollgamle, det er jeg sikker på, med våre gener må det bare bli sånn.

Herved er familie og unger advart, dere blir ikke kvitt oss med det første! :)

Nå smeller det i raketter rundt oss, det er alltid sånn at noen må tjuvstarte, gjerne før det blir mørkt, og da er de igang utover hele kvelden, og bikkjene skremmes for hver smell...stakkars.

Når man har sett noen av disse flotte fyrverkeriene som er her, så blir man igrunnen mett. Her fyres jo opp fyrverkeri mange ganger i året, så noe av glansen blekner etter hvert. Har liksom sett det før, for ikke så lenge siden, føles det som.... Så blir det snart karneval da, med enda mer fyrverkeri, det er større og flottere enn nyttårsaften, av en eller annen grunn. Kanskje det er viktigere med karneval enn nyttårsaften?

Jeg skulle nok mimret over alle de store ting som hendte siste året, men det har jo alle aviser og TV-stasjoner allerede gjort, jeg greier ikke å tenke så stort. Jeg tror ikke jeg er noen stor egoist heller, men man må vel få lov å tenke igjennom hva som hendte i sin egen nærhet på en kveld som denne, så får de stor gutta stelle med de store tingene.

Vi diskuterer hendelsene etter hvert som de skjer, her i huset, og så er vi klar til neste hendelse, leser aviser og diskuterer igjen...og sånn går nå dagene....

Min klokke viser 21.45 akkurat nå, men det klokkeslettet som legger seg under bloggen når den legges inn, har visst tatt seg en tur til vestkysten av Amerika eller noe sånt, helt villt, jeg sitter utenfor Afrikakysten og ligger bare en time før Norge.....

Vi skal ta oss en tur ut og titte på oppskytinga nede ved sjøen....den pleier å være flott.....tenker den holder kvaliteten denne gangen også.

Jeg gleder meg til 2009, og ønsker året hjertelig velkommen.....jeg skal sanke mange gode minner sammen med mine kjære....

Godt at vi har internett, fint å holde kontakten med slekt og venner rundt om i verden...der plinga det fra min onkel, han vil nok si noen ord på tampen...så får han videresende våre hilsner til resten av familien....kjekt med internett ja... :)

Da vil jeg bare takke for alt godt det gamle året gav oss, og si velkommen til et nytt år!

Dagens visdomsord

Det er bedre å lide urett enn å gjøre urett, og det gir større glede å bli lurt av og til enn ikke å vise tillit.

Grisevær i syden!

Her må jeg bare komme med en korrigering av værmeldingen!
Vi bor i syden, og her er aldeles ikke noe sol å oppdrive! Den ble borte her om dagen, og siden i går kveld har det silregnet!
Det er mørkt, inni huset vårt iallfall, og kaldt! Her finnes ikke oppvarming, for solen ordner jo det. Men hva når den er borte?
Det er ikke småtterier som ramler ned fra himmelen her nede, når slusene først åpner seg!
Men vi er blitt fortalt av stedets innfødte, at her regner det (nesten) aldri, så om det skulle skje en sjelden gang, så ordner sola alt etterpå. Ikke noe problem! HA HA !
Vi har bodd her i 6 år, og det har da regnet kraftig hvert eneste av de årene, og skader all mass er det blitt også. Sluker er et fremmedord her, det trengs ikke, for sola tørker opp vannet. (Grynt!)
Lekkasjer fra tak og vinduer er helt normalt, og de innfødte påstår faktisk at om det lekker vann inn, selv midt i huset og muggen vokser seg tett på veggen, så ordner sola det, om du bare venter litt... (Grynt!)
Å bevege seg utendørs med bil, er ikke tilrådelig. Det er ikke så mye på grunn av selve været, men her opereres med en kjørestil som ikke helt passer med glatte kjøreforhold. Selv om du skulle ha glattkjøringsferdigheter av fersk dato i bagasjen, og til og med gode dekk på bilen din, så ikke regn med at den som kommer mot deg har det. Og han forstår heller ikke vitsen med å slakke på gassen under slike forhold, det er da vittelig 120- grense her, da kan vi da kjøre i 130 for det pleier vi å gjøre.....
Her tenkes lite på egen sikkerhet, det viktigste er å få bilen gjennom nåløyet hos ITV, tilsvarende en EU-kontroll hjemme i Norge. Der er de ikke så strenge med mønsterdybden, og hvis den som tar med bilen dit, er kjenning av han som undersøker bilen, eller som skriver ut attesten, så er det de utroligste tilfeller som slippes ut på veien igjen.
Vi er rystet inn til margen!
Så hvis ikke regnet avtar til senere idag, blir nok kinoturen til jentene flyttet til en dag med sol. Enkelt og greit.
Det er meldt regn i tre dager til ende her nå, og selv om det meste av det våte ramler ned på nordsiden av øya, så vil vi nok merke det godt her også. Det kommer fra den retningen som gir oss litt vann, men det er vanligst at det regner nord for et bestemt skille. Værmeldinga på Dagsrevyen stemmer nesten aldri! Enten er det varmere her, eller det er ikke regn, og når det i Norge meldes fint vær her nede, så er det ikke sikkert det stemmer helt....
Vi er litt spente på morgendagen, eller kvelden rettere sagt. Fortsetter det å øse ned, blir det nok å se på minnene fra fjorårets rakketter, men tro om de får fyr i rakkettene?

Dagens visdomsord

Å kjenne mennesker er å være vis, å kjenne seg selv er å være opplyst. Å overvinne mennesker er å ha styrke, å overvinne seg selv er å ha enda mer styrke. Og å vite når du har nok, er å være rik.

Å snakke med De Store og De Små Bokstaver.

Det var en gang en mann, som vi kan kalle Ole, og han hadde det veldig travelt. Han hadde så mye viktig å utrette her i verden. Han likte seg best når han fikk snakke med De Store Bokstavene.
Ole var en veldig kunnskapsrik mann, og hadde gjort mye bra for sine medmennesker rundt om i verden. Han var veldig ivrig på å lære alle mennesker dette nye han hadde lært seg. Og han hadde funnet ut i sin visdom, at det var veldig viktig å være først ute med nyheten, for det kunne jo finnes noen der som ville komme ham i forkjøpet hvis han sakket for mye på farten.
Så derfor løp Ole alt han klarte langs veien sin, og snakket høylydt med De Store Bokstaver, for etter hans mening var det bare de som kunne hjelpe ham i å nå målet.
I all sin travelhet gikk han forbi noe viktig, men han så det ikke. Han hadde funnet ut at andre fikk ta seg av detaljene, slike små og ubetydelige ting kunne han ikke kaste bort sin dyrebare tid på.
Derfor løp han videre. Rett foran ham på veien var jo de viktige Store Bokstavene som han ikke ville miste av syne. I og med at han var så opptatt med å snakke høylydt til De Store Bokstavene, hørte han ikke at De Små Bokstavene prøvde å få kontakt med ham.
De var jo så små, og gjemte seg ofte i grøftekantene langs veien. De var vakre, og kunne hjelpe dem som tok seg tid til å observere dem, med de utroligste ting. Plukket man dem, kunne man få den vakreste bukett som noen hadde sett, og delte man dem ut blant folk, ville de være med på å gjøre folk lykkeligere enn de kunne tenke seg til.
De fleste som suste forbi på veien, visste ikke dette, og tok seg ikke tid til å observere noe så smått. Det de heller ikke visste var at ved å overse disse viktige detaljene, skapte de utrolig mye kaos for seg selv, som igjen førte til hindringer på veien mot å lykkes.
Så Ole løp videre.
Dette likte ikke De Små Bokstavene. For dem var det viktig at menneskene kunne oppføre seg, at de visste hva høflighet, respekt og taktfullhet var. Det syntes de ikke at Ole kunne så mye om, enda så kunnskapsrik han lot til å være.
Det Ole ikke visste, eller hadde tatt seg tid til å lære, var at De Små Bokstavene var mye raskere enn ham, samme hvor fort han løp, ville de ta ham igjen. Så de begynte å krafse ham på ryggen…
Ole ble veldig irritert over denne forstyrrelsen, han hadde da ikke tid til dette, så han satte opp farten og trodde at han kunne riste av seg irritasjonen. De Små Bokstavene lot seg ikke riste av, men nå begynte de å kaste skygger i nærheten av Ole. Han likte seg jo så godt på solsiden, så for å få kontakt med ham, ville de skygge for utsikten hans, om nødvendig skygge for solen helt.
Ole lot seg ikke stoppe. Han syntes det var ekkelt at det ble så lite sol på veien hans, men trodde at det bare var et forbigående uvær. Det fikk han da tåle.
De Små Bokstavene ville ikke gi seg, og fant ut at de måtte bruke hardere skyts. Ville ikke Ole stoppe frivillig, måtte de stoppe ham. Derfor satte de opp en vegg på veien hans, men den var laget av klart glass, så Ole i sitt hastverk, så ikke veggen. Han løp så fort han kunne for å komme unna skyggene, og dundret rett i veggen så det sang! Han ble skikkelig fortumlet, og forstod ikke hva som hadde hendt. Det var plassert en benk like ved glassveggen, og han kravlet seg opp på denne, mens han så seg rundt. Rett foran seg på veien så han jo De Store Bokstavene! Han ropte på dem av full hals, men de hørte ham ikke. De koste seg som før, og snakket så høylydt sammen at de ikke hørte ropene til Ole. Han dundret og slo i glassveggen, men til ingen nytte. De Store Bokstavene så ham ikke.
Ole sank sammen på benken, og visste ikke sin arme råd.
Plutselig la han merke til at det var så stille rundt ham. Bare fuglene kvitret. Men han hørte noe mer.
Lave stemmer pratet til ham. Han måtte anstrenge seg for å høre hva de sa. Han reiste seg, for om mulig å få øye på dem, men så ingen i første omgang.
”Her er vi!” Sa De Små Bokstavene. ”Endelig ser du oss! Det er bra!”
”OK OK, jeg gir meg! Hva vil dere meg?” Ole sank ned på benken igjen, men nå var i alle fall ørene hans åpne og satt i lyttemodus.
De Små Bokstavene begynte å forklare.
Det nytter ikke å løpe fra oss, skjønnner du, for du må lære noe viktig på din vei, og vi lar deg ikke fortsette før du har forstått betydningen av oss.
Vi synes du har oppført deg både uhøflig, respektløst og taktløst, ved å overse oss og betydningen vi har for at du skal lykkes på din vei. For at du skal kunne lykkes må du ha balanse mellom oss og De Store Bokstavene. Vi er faktisk venner, og er like viktige for hverandre, men vi må være i balanse. Derfor er det viktig for deg å lære følgende: På din vandring kan du ikke løpe! Da ser du oss ikke!
Du kan ikke tillate deg å overse oss, du må være så ydmyk at du stopper opp, tar deg av oss på lik linje med De Store Bokstavene, og lytter til hva vi har å si, ikke bare høre ordene. Du kan ikke fortsette før du har forstått betydningen av alt som blir sagt, hvert ord må forstås. For hver gang du prøver å lure deg unna, tar vi deg igjen og du må begynne på nytt igjen.
Ole syntes egentlig at dette var sløsing med tiden hans, for hva kunne vel disse små ubetydelige bokstavene gjøre fra eller til….. Han hadde det jo travelt med å nå igjen De Store Bokstavene…. Men han sa ikke dette høyt. Han tenkte bare at han fikk si seg enig, så kom han seg fort videre.
Han lovte at han skulle ta det mer med ro, og passe på at han fikk med seg alle De Små Bokstavene. Da åpnet De Små Bokstavene glassveggen for ham, og lot ham fortsette. Men de visste at Ole ikke ville klare å holde seg rolig, for han hadde ikke vist at han virkelig forstod budskapet.
Etter en kort stund begynte det å krible i bena til Ole, han så seg rundt, men så ikke noe til De Små Bokstavene, så han økte farten litt. Så økte han farten litt til. Snart løp han igjen.
De Små Bokstavene ristet på seg og ble rimelig oppgitte. ”Hvor mange lærepenger må den gutten ha før han tar poenget? Vel- vel. Vi har våre metoder, så her er det bare å kjøre repriser på godeste Ole. Det må vi gjøre så mange ganger som nødvendig.”
Igjen ble det krafsing på ryggen, og igjen prøvde Ole å øke farten for å komme unna. Glemt var lovnadene om å ta det med ro, glemt var høflighet, respekt og taktfullhet.
Ole fortsatte ufortrødent videre, for nå var han like i hælene på De Store Bokstavene.
”Hei! Hvorfor hørte dere ikke at jeg ropte på dere?” Ole prøvde å få kontakt igjen. De kikket forundret ned på ham. ”Ropte du? Hvorfor det? Har du ikke vært her hele tiden da?”
De Store Bokstavene hadde vært så opptatt av seg selv og sine viktige gjøremål, at de hadde ikke merket at Ole ikke var der lenger. De hadde merket seg at han hadde det litt for travelt og at han manglet noe bagasje der han løp, så de trodde at han hadde vært og hentet denne manglende bagasjen, uten å tenke over det noe særlig. ”En Ole fra eller til, hva betyr vel det? Han finner oss vel igjen når han har ryddet i sakene sine ” tenkte de.
Ole ble forskrekket, men nektet å la seg vippe av pinnen av noe så lite, så han fortsatte å prate høylydt til De Store Bokstavene, og tok i litt ekstra bare for å markere at han var der. De måtte da vel høre ham nå?
Ole var snart inne i sin gamle modus, alt måtte gå så fort som mulig og han hadde jo store ting å fortelle, så han måtte være sikker på at De Store Bokstavene virkelig hørte ham.
Han glemte å være høflig.
Han glemte å være respektfull.
Han glemte å være taktfull.
Han glemte å observere.
Han glemte å lytte.
Han sluttet å lære.
De Store Bokstavene verken hørte eller så ham.
BANG! Rett i glassveggen! Men denne gangen ble han virkelig slått ut, så det varte både lenge og vel før han kom til seg selv. Borte var De Store Bokstavene. Borte var sollyset. Borte var alle fargene, alt gikk i gråtoner. Borte var fuglekvitringa.
Men de lave stemmene var ikke borte, bare det at han ikke kunne se dem lenger.
Han visste ikke hvor han var.
”Hei Ole! Husker du oss igjen?” spurte De Små Bokstavene. ”Har du ikke lest på leksa di? Lovte du noe du ikke hadde til intensjon å holde? Løy du for oss? Hvorfor har du det så travelt? Fikk du ikke med deg at vi og De Store Bokstavene er gode venner og avhengige av hverandre? Forstod du ikke alvoret likevel? Vi er her bestandig, så du må bare fortelle oss hvor mange slike smeller i glassveggen du er villig til å utsette deg for, så skal vi da ordne det med letthet.”
Vår godeste Ole tok poenget, og gned seg på kulen i panna for å bli minnet om smellen. Han valgte til slutt å ta lærdom av sin dårlige oppførsel, og begynte å oppføre seg mer ”etter boka”. Det var ikke det at han ikke hadde lært det, men han trodde han hadde funnet en snarvei. Han innså at det finnes ingen snarveier. Nå var det på tide og virkelig lære, observere og lytte. Han stod ved start på nytt, bare litt bedre rustet til ferden denne gang. Med sol og farger rundt seg, og en vakker bukett…..

Hører du dårlig?

Hører du dårlig?

Har du opplevd dette spørsmålet, men i den betydningen at ”er du dum eller?”

Hører du virkelig dårlig, og har fått bekreftet at du har nedsatt hørsel, er jo dette en deprimerende måte å bli møtt på av omgivelsene, men det er dessverre ikke uvanlig.

Hvorfor er det blitt slik? Hvorfor har det alltid vært slik?

Kan det ha noe med at samfunns-synet på våre omgivelser handler mest om alt det perfekte, og det som ikke passer inn, dømmer vi nord og ned som ubrukelig og ”dumt”?

Har vi ikke kommet lenger på tampen av år 2008?

Er ikke det ganske bedrøvelig?

Handler det om at ingen bryr seg når det ikke gjelder meg selv?

Det er fryktelig slitsomt for en person med nedsatt hørsel å forholde seg til så mye ubetenksomhet og rett og slett dumskap fra omgivelsene. Det fører til mye unødvendig frustrasjon og isolasjon. En som hører dårlig orker ikke å oppholde seg i omgivelser med mye støy særlig lenge av gangen, og det fører til at man heller sitter hjemme.

I tillegg blir mange eldre ”dømt” til en demensdiagnose, mens det faktisk handler om et hørselstap! Det er fryktelig, og nedverdigende for den som blir utsatt for det. Og det finnes mange som blir utsatt for dette hvert år!

Vi vil da vel ikke være oss bekjent av at vi gjør slike overgrep mot våre eldre?

Dette er en gruppe mennesker som er vant til å gå stille i dørene, de forlanger ingenting og tror det skal være slik.

Vær med og hjelp dem ut av en nedverdigende situasjon!

Hadde du godtatt en slik behandling?


Neppe .


Et hørselsorgan som ikke blir stimulert, reduseres gradvis, hørselscellene slokner.
En hjerne som ikke blir stimulert, reduseres også, og slokner litt om senn.

Hvor er pårørende som vil stå på barrikadene for sine kjære?

Hvor er helsepersonellet?

Man skulle tro at helsepersonell i allefall visste hvordan man behandler folk med nedsatt hørsel, men der må jeg skuffe dere. Hva vi forventer av helsepersonell er en helt annen sak.

De burde da vel vite dette?

De treffer jo folk hver dag i sin jobb, og det må da være mange av dem som faktisk hører dårlig, så hvorfor vil de ikke lære hvordan det er å ha nedsatt hørsel?

Er du selv en pårørende som ikke vet nok om dette emnet?

Det er ca. 600.000 mennesker som har en form for hørselstap her i landet.

Så mange som bare trenger litt ekstra oppmerksomhet fra deg, litt ekstra ”bryderi” for at han eller hun skal få det bedre.
Og det beste er at det koster ingenting og det tar minimalt med tid også.

Hva kan du gjøre?

Når du møter en person som bærer høreapparat, eller sier fra at han hører dårlig, skal du ganske enkelt snakke rolig og tydelig, IKKE hev stemmen, fordi det vil føre til at lyden forvrenges i hans øre.
Vend ansiktet ditt mot ham, pass på at du ikke har lys bak deg slik at han risikerer å få motlys, og dermed problemer med å lese på munnen din.

Hold fingrene dine borte fra ansiktet ditt, og særlig munnen.

Når du forstår at han har misoppfattet, eller tolket deg feil, prøver du å gjenta det du sa, men kanskje med noen andre ord, eller litt enklere formulering.

De aller fleste har hørselstapet sitt i området for diskant-toner, d.v.s at de ikke hører lyse toner så godt, og dermed kan ha problemer med lyse damestemmer. Dette gjelder mange eldre. Prøv da å legge stemmen din i litt lavere leie.

Kanskje du ikke visste at nabokona hører dårlig? Har du spurt henne noen gang? Bare hørt at hun svarer litt rart innimellom? Spør henne neste gang du treffer henne, og vis samtidig at vil hjelpe henne ved å bry deg.

Det skal så lite til før det hjelper mye!

La oss engasjere oss litt mer for våre medmennesker.

Vi går inn i et nytt år, med blanke ark og fargestifter til.

La oss fargelegge av hjertens lyst, vær med og gjør livet bedre for menneskene rundt deg.

Godt nytt år til dere alle!