Å snakke med De Store og De Små Bokstaver.

Det var en gang en mann, som vi kan kalle Ole, og han hadde det veldig travelt. Han hadde så mye viktig å utrette her i verden. Han likte seg best når han fikk snakke med De Store Bokstavene.
Ole var en veldig kunnskapsrik mann, og hadde gjort mye bra for sine medmennesker rundt om i verden. Han var veldig ivrig på å lære alle mennesker dette nye han hadde lært seg. Og han hadde funnet ut i sin visdom, at det var veldig viktig å være først ute med nyheten, for det kunne jo finnes noen der som ville komme ham i forkjøpet hvis han sakket for mye på farten.
Så derfor løp Ole alt han klarte langs veien sin, og snakket høylydt med De Store Bokstaver, for etter hans mening var det bare de som kunne hjelpe ham i å nå målet.
I all sin travelhet gikk han forbi noe viktig, men han så det ikke. Han hadde funnet ut at andre fikk ta seg av detaljene, slike små og ubetydelige ting kunne han ikke kaste bort sin dyrebare tid på.
Derfor løp han videre. Rett foran ham på veien var jo de viktige Store Bokstavene som han ikke ville miste av syne. I og med at han var så opptatt med å snakke høylydt til De Store Bokstavene, hørte han ikke at De Små Bokstavene prøvde å få kontakt med ham.
De var jo så små, og gjemte seg ofte i grøftekantene langs veien. De var vakre, og kunne hjelpe dem som tok seg tid til å observere dem, med de utroligste ting. Plukket man dem, kunne man få den vakreste bukett som noen hadde sett, og delte man dem ut blant folk, ville de være med på å gjøre folk lykkeligere enn de kunne tenke seg til.
De fleste som suste forbi på veien, visste ikke dette, og tok seg ikke tid til å observere noe så smått. Det de heller ikke visste var at ved å overse disse viktige detaljene, skapte de utrolig mye kaos for seg selv, som igjen førte til hindringer på veien mot å lykkes.
Så Ole løp videre.
Dette likte ikke De Små Bokstavene. For dem var det viktig at menneskene kunne oppføre seg, at de visste hva høflighet, respekt og taktfullhet var. Det syntes de ikke at Ole kunne så mye om, enda så kunnskapsrik han lot til å være.
Det Ole ikke visste, eller hadde tatt seg tid til å lære, var at De Små Bokstavene var mye raskere enn ham, samme hvor fort han løp, ville de ta ham igjen. Så de begynte å krafse ham på ryggen…
Ole ble veldig irritert over denne forstyrrelsen, han hadde da ikke tid til dette, så han satte opp farten og trodde at han kunne riste av seg irritasjonen. De Små Bokstavene lot seg ikke riste av, men nå begynte de å kaste skygger i nærheten av Ole. Han likte seg jo så godt på solsiden, så for å få kontakt med ham, ville de skygge for utsikten hans, om nødvendig skygge for solen helt.
Ole lot seg ikke stoppe. Han syntes det var ekkelt at det ble så lite sol på veien hans, men trodde at det bare var et forbigående uvær. Det fikk han da tåle.
De Små Bokstavene ville ikke gi seg, og fant ut at de måtte bruke hardere skyts. Ville ikke Ole stoppe frivillig, måtte de stoppe ham. Derfor satte de opp en vegg på veien hans, men den var laget av klart glass, så Ole i sitt hastverk, så ikke veggen. Han løp så fort han kunne for å komme unna skyggene, og dundret rett i veggen så det sang! Han ble skikkelig fortumlet, og forstod ikke hva som hadde hendt. Det var plassert en benk like ved glassveggen, og han kravlet seg opp på denne, mens han så seg rundt. Rett foran seg på veien så han jo De Store Bokstavene! Han ropte på dem av full hals, men de hørte ham ikke. De koste seg som før, og snakket så høylydt sammen at de ikke hørte ropene til Ole. Han dundret og slo i glassveggen, men til ingen nytte. De Store Bokstavene så ham ikke.
Ole sank sammen på benken, og visste ikke sin arme råd.
Plutselig la han merke til at det var så stille rundt ham. Bare fuglene kvitret. Men han hørte noe mer.
Lave stemmer pratet til ham. Han måtte anstrenge seg for å høre hva de sa. Han reiste seg, for om mulig å få øye på dem, men så ingen i første omgang.
”Her er vi!” Sa De Små Bokstavene. ”Endelig ser du oss! Det er bra!”
”OK OK, jeg gir meg! Hva vil dere meg?” Ole sank ned på benken igjen, men nå var i alle fall ørene hans åpne og satt i lyttemodus.
De Små Bokstavene begynte å forklare.
Det nytter ikke å løpe fra oss, skjønnner du, for du må lære noe viktig på din vei, og vi lar deg ikke fortsette før du har forstått betydningen av oss.
Vi synes du har oppført deg både uhøflig, respektløst og taktløst, ved å overse oss og betydningen vi har for at du skal lykkes på din vei. For at du skal kunne lykkes må du ha balanse mellom oss og De Store Bokstavene. Vi er faktisk venner, og er like viktige for hverandre, men vi må være i balanse. Derfor er det viktig for deg å lære følgende: På din vandring kan du ikke løpe! Da ser du oss ikke!
Du kan ikke tillate deg å overse oss, du må være så ydmyk at du stopper opp, tar deg av oss på lik linje med De Store Bokstavene, og lytter til hva vi har å si, ikke bare høre ordene. Du kan ikke fortsette før du har forstått betydningen av alt som blir sagt, hvert ord må forstås. For hver gang du prøver å lure deg unna, tar vi deg igjen og du må begynne på nytt igjen.
Ole syntes egentlig at dette var sløsing med tiden hans, for hva kunne vel disse små ubetydelige bokstavene gjøre fra eller til….. Han hadde det jo travelt med å nå igjen De Store Bokstavene…. Men han sa ikke dette høyt. Han tenkte bare at han fikk si seg enig, så kom han seg fort videre.
Han lovte at han skulle ta det mer med ro, og passe på at han fikk med seg alle De Små Bokstavene. Da åpnet De Små Bokstavene glassveggen for ham, og lot ham fortsette. Men de visste at Ole ikke ville klare å holde seg rolig, for han hadde ikke vist at han virkelig forstod budskapet.
Etter en kort stund begynte det å krible i bena til Ole, han så seg rundt, men så ikke noe til De Små Bokstavene, så han økte farten litt. Så økte han farten litt til. Snart løp han igjen.
De Små Bokstavene ristet på seg og ble rimelig oppgitte. ”Hvor mange lærepenger må den gutten ha før han tar poenget? Vel- vel. Vi har våre metoder, så her er det bare å kjøre repriser på godeste Ole. Det må vi gjøre så mange ganger som nødvendig.”
Igjen ble det krafsing på ryggen, og igjen prøvde Ole å øke farten for å komme unna. Glemt var lovnadene om å ta det med ro, glemt var høflighet, respekt og taktfullhet.
Ole fortsatte ufortrødent videre, for nå var han like i hælene på De Store Bokstavene.
”Hei! Hvorfor hørte dere ikke at jeg ropte på dere?” Ole prøvde å få kontakt igjen. De kikket forundret ned på ham. ”Ropte du? Hvorfor det? Har du ikke vært her hele tiden da?”
De Store Bokstavene hadde vært så opptatt av seg selv og sine viktige gjøremål, at de hadde ikke merket at Ole ikke var der lenger. De hadde merket seg at han hadde det litt for travelt og at han manglet noe bagasje der han løp, så de trodde at han hadde vært og hentet denne manglende bagasjen, uten å tenke over det noe særlig. ”En Ole fra eller til, hva betyr vel det? Han finner oss vel igjen når han har ryddet i sakene sine ” tenkte de.
Ole ble forskrekket, men nektet å la seg vippe av pinnen av noe så lite, så han fortsatte å prate høylydt til De Store Bokstavene, og tok i litt ekstra bare for å markere at han var der. De måtte da vel høre ham nå?
Ole var snart inne i sin gamle modus, alt måtte gå så fort som mulig og han hadde jo store ting å fortelle, så han måtte være sikker på at De Store Bokstavene virkelig hørte ham.
Han glemte å være høflig.
Han glemte å være respektfull.
Han glemte å være taktfull.
Han glemte å observere.
Han glemte å lytte.
Han sluttet å lære.
De Store Bokstavene verken hørte eller så ham.
BANG! Rett i glassveggen! Men denne gangen ble han virkelig slått ut, så det varte både lenge og vel før han kom til seg selv. Borte var De Store Bokstavene. Borte var sollyset. Borte var alle fargene, alt gikk i gråtoner. Borte var fuglekvitringa.
Men de lave stemmene var ikke borte, bare det at han ikke kunne se dem lenger.
Han visste ikke hvor han var.
”Hei Ole! Husker du oss igjen?” spurte De Små Bokstavene. ”Har du ikke lest på leksa di? Lovte du noe du ikke hadde til intensjon å holde? Løy du for oss? Hvorfor har du det så travelt? Fikk du ikke med deg at vi og De Store Bokstavene er gode venner og avhengige av hverandre? Forstod du ikke alvoret likevel? Vi er her bestandig, så du må bare fortelle oss hvor mange slike smeller i glassveggen du er villig til å utsette deg for, så skal vi da ordne det med letthet.”
Vår godeste Ole tok poenget, og gned seg på kulen i panna for å bli minnet om smellen. Han valgte til slutt å ta lærdom av sin dårlige oppførsel, og begynte å oppføre seg mer ”etter boka”. Det var ikke det at han ikke hadde lært det, men han trodde han hadde funnet en snarvei. Han innså at det finnes ingen snarveier. Nå var det på tide og virkelig lære, observere og lytte. Han stod ved start på nytt, bare litt bedre rustet til ferden denne gang. Med sol og farger rundt seg, og en vakker bukett…..