lørdag 17. januar 2009
Dagens visdomsord.
Vi blir født på ny hver gang vi våkner, det oppstår daglig en sjanse til å begynne på nytt og leve et nytt liv.
Fenomenet Kanarirumpe.
Når man ferdes på kjøpesentrene rundt på Kanariøyene, kan man legge merke til et spesielt fenomen, som kan ta pusten fra deg første gang, men som nå bare imponerer meg mer for hver gang jeg ser det.
De store rumpene.
Og har du først lagt merke til fenomenet, ser du det overalt. Du kan ikke la være heller.
Det er ikke det at disse damene, som det som regel handler om, er spesielt fete.
Hvis du ser henne bak disken, for å ta et eksempel, så ser hun normalt velproposjonert ut, med smal midje og slankt ansikt, men kommer hun fram fra sitt skjul, åpenbarer det seg en rumpe så stor at du kan ikke tro det er mulig. Og om du ser det, så er det såvidt du tror det likevel.
Hva kommer dette av?
Er det gener fra Afrika?
Der er denne fasongen mer kjent, og de fleste kanariere nedstammer fra afrikanere, men de putter ikke rumpa si oppi ei trang dongeribukse!
Det er nok det at kanaridamene gjør dette, som gjør at vi reagerer.
Hvordan kan de klare å trykke rumpa si inn i de trange buksene?
Og hvor får de kjøpt slike størrelser?
Og hva med undertøy?
Undringen er stor.
Det har tatt sin tid å finne ut av disse tingene, for det er jo ikke noe man går rundt og spør om heller. Tenk deg det delikate spørsmålet da. Man må jo vise respekt også.
Når vi blir gående bak en slik rumpe på et kjøpesenter, så er det ikke til å unngå at en viss melodi ringer i ørene. «Og hvis rumpa di er stor, kan du bruke `n til spisebord....»
Det værste er at det hadde ikke vært noe problem! Eller rettere sagt, å sette et brett med brus og hamburger med pommes frites fra McDonald`s bak på den rumpa, hadde gått helt utmerket!
Den er helt flat øverst, går rett ut og svinger seg fint inn igjen nederst.
Dette er ikke ment som noen kritikk av kroppsfasong eller kanariske damer, det er heller en beundring av fenomenet.
Vi beundrer også kanariernes holdning til kropp.
Kanarierne selv har en ubekymret holdning til kropp og fasongen av denne. For dem er det feminint at damene har litt fasong, noen bulker her og der er bare deilig. De kler seg også med tettsittende klær, for kroppen, og spesielt puppene skal synes.
De skal bli lagt merke til, for en hver pris, omtrent, så selv om vi synes at klærne deres egentlig er et par nummer for små, er det helt riktig for dem.
De fører seg aldeles utrolig grasiøst og feminint, tross sine litt for mange kilo.
Det er ikke i nærheten av den vraltende gangen andre overvektige har, der kiloene er mer fordelt.
Kanaridamene nesten svever bortover, det slår deg ikke at dette er en overvektig dame, selv om du ser at hun er stor.
Vi studerte buksene lenge og vel, men måtte ikke komme for nære heller, måtte bare finne ut om de var hjemmesydd. Det var de ikke.
Hvor får man da kjøpt så store bukser? Det måtte da bli dyrt å handle på spesialbutikk?
Det er jo så mange av disse damene, så synet er ikke sensasjonelt i så måte.
Vi fant ut av den saken også.
Bare ved å kjøre hovedgaten i en av byene, oppdaget vi hva det handlet om.
Størrelsene stod jo utenpå butikken, like ved navnet. Måtte jo forstå litt spansk før vi fattet koden.
Øverst i gata gikk størrelsene fra 36 – 44. OK, det var da bra normalt.
Så fortsatte vi, og der stod det fra 38 – 52. Javel, sånne størrelser har vi jo hjemme også.
Lenger ned i gata begynte det å vokse litt; 44 – 60. Jaha, nå snakker vi store størrelser, tenkte jeg.
Men det stoppet ikke der, det vokste seg til 78 som største størrelse på neste butikk, men toppen var der det stod opptil størrelse 120!!!
Går det an? Ser jeg riktig nå?
Dette var en butikk som i tillegg til dameklær og undertøy også førte store herrestørrelser, spesielt undertøy, så der måtte vi inn. De største XL vi fant i andre butikker, tilsvarte bare en liten L i norsk målestokk.
Kanarimennene er ikke så store av seg, det er mest lyden på dem som kan måle seg med noe stort.
Må bare tilføye en liten digresjon; vi hadde akkurat sett «Big Mama-filmene» på DVD, og hadde i friskt minne den grønne Bh`en med tilhørende stringtruse.
OG DER HANG SETTET PÅ VEGGEN!
En grønn BH og tilhørende stringtruse var pent dandert oppå veggen som den største selvfølgelighet.
Vi omtrent holdt pusten for at ikke haka skulle falle for langt ned på brystet.
Man kan jo få sjokk av mindre! Vi så for oss BIG MAMA i egen høye person inni den kreasjonen.
Men der så vi også bukser. I Jeansfasong. De var montert på hengere så finurlig at de så ikke så voldsomme ut, men hvis du lurte deg til å lese på lappen fikk du se det utrolige tallet. STR.: 120!
Vi strena over på herresiden for å få igjen pusten, og for å se om vi fant noen boksere til en kar som trengte minst to XX`er og der var vi heldige. Traff en ekspeditrise så hyggelig og hjelpsom så det var som en drøm.
Nå visste vi iallfall om en som ville bli glad når vi kom hjem fra byturen denne gang.
I ettertid har vi fått mange lovord for de bokserne, bare så det er nevnt.
Men før vi kom oss ut av den butikken, ble blikket dratt opp mot det grønne settet på veggen, helt ufrivillig, flere ganger, for undringen tok omtrent overhånd. Hvordan er det mulig?
Jeg har selv vært rimelig overvektig, men klarte å gjøre noe med det før det ble et for stort problem.
Derfor undrer jeg meg også over at de ikke prøver å bli mindre før det går så langt.
Det må da føre meg seg en god del unødvendige plager. Jeg har da ikke glemt hvor slitsomt det var, selv om jeg ikke ble større enn str. 48/50 før jeg gikk ned i størrelser igjen. Jeg ville jo blitt bare småjenta sammenlignet med disse.
Det er nok av fete folk her også, i ren amerikastil, men dette handler egentlig ikke om fedme, men mer sannsynlig dreier det seg om et genetisk fenomen.
Jeg vet heller ikke hvordan de da skal greie å slanke seg bare over rumpa, det er nok ikke helt enkelt.
Og operere noe sånt er nok ikke aktuelt for dem, ei heller fettsuging, som sikkert vil bli for dyrt for de fleste, og de ville fått behov for å operere bort overflødig hud.
Men gåten er løst, de får tak i klær til normal pris og i flotte modeller av alle slag, fra innerst til ytterst.
Så da får de kanariske damene sveve videre på sin ferd, kanskje de skal på dans i kveld, eller en eller annen fiesta. De fører seg så flott og danser perfekt, så de er verdt et studium bare for det.
Vi har mye å lære av kanridamene, både om holdning til kropper og dens fasong, og det å føre seg elegant nedover gata, selv om man har litt for mye over rumpa.
Ta av deg hatten for dem neste gang du ser dem, det fortjener de. :) Og spander et varmt smil, det liker de, og kanskje har du fått en venn for livet. ;)
De store rumpene.
Og har du først lagt merke til fenomenet, ser du det overalt. Du kan ikke la være heller.
Det er ikke det at disse damene, som det som regel handler om, er spesielt fete.
Hvis du ser henne bak disken, for å ta et eksempel, så ser hun normalt velproposjonert ut, med smal midje og slankt ansikt, men kommer hun fram fra sitt skjul, åpenbarer det seg en rumpe så stor at du kan ikke tro det er mulig. Og om du ser det, så er det såvidt du tror det likevel.
Hva kommer dette av?
Er det gener fra Afrika?
Der er denne fasongen mer kjent, og de fleste kanariere nedstammer fra afrikanere, men de putter ikke rumpa si oppi ei trang dongeribukse!
Det er nok det at kanaridamene gjør dette, som gjør at vi reagerer.
Hvordan kan de klare å trykke rumpa si inn i de trange buksene?
Og hvor får de kjøpt slike størrelser?
Og hva med undertøy?
Undringen er stor.
Det har tatt sin tid å finne ut av disse tingene, for det er jo ikke noe man går rundt og spør om heller. Tenk deg det delikate spørsmålet da. Man må jo vise respekt også.
Når vi blir gående bak en slik rumpe på et kjøpesenter, så er det ikke til å unngå at en viss melodi ringer i ørene. «Og hvis rumpa di er stor, kan du bruke `n til spisebord....»
Det værste er at det hadde ikke vært noe problem! Eller rettere sagt, å sette et brett med brus og hamburger med pommes frites fra McDonald`s bak på den rumpa, hadde gått helt utmerket!
Den er helt flat øverst, går rett ut og svinger seg fint inn igjen nederst.
Dette er ikke ment som noen kritikk av kroppsfasong eller kanariske damer, det er heller en beundring av fenomenet.
Vi beundrer også kanariernes holdning til kropp.
Kanarierne selv har en ubekymret holdning til kropp og fasongen av denne. For dem er det feminint at damene har litt fasong, noen bulker her og der er bare deilig. De kler seg også med tettsittende klær, for kroppen, og spesielt puppene skal synes.
De skal bli lagt merke til, for en hver pris, omtrent, så selv om vi synes at klærne deres egentlig er et par nummer for små, er det helt riktig for dem.
De fører seg aldeles utrolig grasiøst og feminint, tross sine litt for mange kilo.
Det er ikke i nærheten av den vraltende gangen andre overvektige har, der kiloene er mer fordelt.
Kanaridamene nesten svever bortover, det slår deg ikke at dette er en overvektig dame, selv om du ser at hun er stor.
Vi studerte buksene lenge og vel, men måtte ikke komme for nære heller, måtte bare finne ut om de var hjemmesydd. Det var de ikke.
Hvor får man da kjøpt så store bukser? Det måtte da bli dyrt å handle på spesialbutikk?
Det er jo så mange av disse damene, så synet er ikke sensasjonelt i så måte.
Vi fant ut av den saken også.
Bare ved å kjøre hovedgaten i en av byene, oppdaget vi hva det handlet om.
Størrelsene stod jo utenpå butikken, like ved navnet. Måtte jo forstå litt spansk før vi fattet koden.
Øverst i gata gikk størrelsene fra 36 – 44. OK, det var da bra normalt.
Så fortsatte vi, og der stod det fra 38 – 52. Javel, sånne størrelser har vi jo hjemme også.
Lenger ned i gata begynte det å vokse litt; 44 – 60. Jaha, nå snakker vi store størrelser, tenkte jeg.
Men det stoppet ikke der, det vokste seg til 78 som største størrelse på neste butikk, men toppen var der det stod opptil størrelse 120!!!
Går det an? Ser jeg riktig nå?
Dette var en butikk som i tillegg til dameklær og undertøy også førte store herrestørrelser, spesielt undertøy, så der måtte vi inn. De største XL vi fant i andre butikker, tilsvarte bare en liten L i norsk målestokk.
Kanarimennene er ikke så store av seg, det er mest lyden på dem som kan måle seg med noe stort.
Må bare tilføye en liten digresjon; vi hadde akkurat sett «Big Mama-filmene» på DVD, og hadde i friskt minne den grønne Bh`en med tilhørende stringtruse.
OG DER HANG SETTET PÅ VEGGEN!
En grønn BH og tilhørende stringtruse var pent dandert oppå veggen som den største selvfølgelighet.
Vi omtrent holdt pusten for at ikke haka skulle falle for langt ned på brystet.
Man kan jo få sjokk av mindre! Vi så for oss BIG MAMA i egen høye person inni den kreasjonen.
Men der så vi også bukser. I Jeansfasong. De var montert på hengere så finurlig at de så ikke så voldsomme ut, men hvis du lurte deg til å lese på lappen fikk du se det utrolige tallet. STR.: 120!
Vi strena over på herresiden for å få igjen pusten, og for å se om vi fant noen boksere til en kar som trengte minst to XX`er og der var vi heldige. Traff en ekspeditrise så hyggelig og hjelpsom så det var som en drøm.
Nå visste vi iallfall om en som ville bli glad når vi kom hjem fra byturen denne gang.
I ettertid har vi fått mange lovord for de bokserne, bare så det er nevnt.
Men før vi kom oss ut av den butikken, ble blikket dratt opp mot det grønne settet på veggen, helt ufrivillig, flere ganger, for undringen tok omtrent overhånd. Hvordan er det mulig?
Jeg har selv vært rimelig overvektig, men klarte å gjøre noe med det før det ble et for stort problem.
Derfor undrer jeg meg også over at de ikke prøver å bli mindre før det går så langt.
Det må da føre meg seg en god del unødvendige plager. Jeg har da ikke glemt hvor slitsomt det var, selv om jeg ikke ble større enn str. 48/50 før jeg gikk ned i størrelser igjen. Jeg ville jo blitt bare småjenta sammenlignet med disse.
Det er nok av fete folk her også, i ren amerikastil, men dette handler egentlig ikke om fedme, men mer sannsynlig dreier det seg om et genetisk fenomen.
Jeg vet heller ikke hvordan de da skal greie å slanke seg bare over rumpa, det er nok ikke helt enkelt.
Og operere noe sånt er nok ikke aktuelt for dem, ei heller fettsuging, som sikkert vil bli for dyrt for de fleste, og de ville fått behov for å operere bort overflødig hud.
Men gåten er løst, de får tak i klær til normal pris og i flotte modeller av alle slag, fra innerst til ytterst.
Så da får de kanariske damene sveve videre på sin ferd, kanskje de skal på dans i kveld, eller en eller annen fiesta. De fører seg så flott og danser perfekt, så de er verdt et studium bare for det.
Vi har mye å lære av kanridamene, både om holdning til kropper og dens fasong, og det å føre seg elegant nedover gata, selv om man har litt for mye over rumpa.
Ta av deg hatten for dem neste gang du ser dem, det fortjener de. :) Og spander et varmt smil, det liker de, og kanskje har du fått en venn for livet. ;)
torsdag 15. januar 2009
Dagens visdomsord.
De fleste mennesker har lettere for å utføre store gjerninger enn gode gjerninger.
Rasehat og jødehets...
Jeg sitter igjen i undring etter å ha lest igjennom avisene i dag.
Stakkars Willoch blir beskyldt for rasisme av Mona Levin. Den er drøy!
Hun av alle skulle da vite bedre, og har da vel fulgt Willoch opp gjennom årene og sett hva han står for.
Han er en av de politikerne jeg fortsatt har respekt for, uten å tenke på partitilhørighet.
Han er grundig og alltid godt forberedt.
Han kan sine ting, og det han uttaler seg om har han undersøkt godt på forhånd. Historisk korrekt ut til fingerspissene.
Mona Levin har også min respekt, men burde som sagt vite bedre enn å komme med slike utbrudd. Så unødvendig og respektløst.
På meg virker det som disse to flotte personene snakker forbi hverandre. De bruker forskjellig språk og betydninger av ord, selv om begge snakker norsk.
For den yngre garde må dette virke rimelig forvirrende, når disse to heller skulle sett viktigheten i å få folket til å forstå hva som virkelig skjer.
Særlig de unge som tror at de vekker landet med å drive hærverk i hovedstaden.
Hold dere til saken i den videre debatten, så blir det så mye mer interessant å følge dere.
Det er så tragisk at vi fortsatt bedømmer folk etter rase, og hva denne rasen skulle ha gjort eller blitt utsatt for en gang i fortiden.
Fremmedfrykt er et seigliva segment å bli kvitt, får vi noen gang bukt med det?
Det må alltid være noen der ute som er ute etter makt, som kan drive en hel flokk med seg til å gjøre det de selv mener er riktig.
Uansett hvilken mening man har om ting som skjer rundt oss, er det ingen som helst grunn til å bruke vold. Da blir det primitivt og gagner overhodet ikke saken.
Slike meningsuttrykk må straffes hardt, det er en forbrytelse og fører bare til mer elendighet.
Er det rart det er krig i verden? Men hvorfor skal vi ta den med hjem? Er det for lenge siden det var krig her i landet, slik at vi må prøve litt hvordan det var?
NEI TAKK!
Den eneste maktmetoden man bør bruke er ordets makt, og i fellesskap kan man skape den fred og fordragelighet alle egentlig ønsker.
Det er om å gjøre og ta det første skrittet i riktig retning.
Stakkars Willoch blir beskyldt for rasisme av Mona Levin. Den er drøy!
Hun av alle skulle da vite bedre, og har da vel fulgt Willoch opp gjennom årene og sett hva han står for.
Han er en av de politikerne jeg fortsatt har respekt for, uten å tenke på partitilhørighet.
Han er grundig og alltid godt forberedt.
Han kan sine ting, og det han uttaler seg om har han undersøkt godt på forhånd. Historisk korrekt ut til fingerspissene.
Mona Levin har også min respekt, men burde som sagt vite bedre enn å komme med slike utbrudd. Så unødvendig og respektløst.
På meg virker det som disse to flotte personene snakker forbi hverandre. De bruker forskjellig språk og betydninger av ord, selv om begge snakker norsk.
For den yngre garde må dette virke rimelig forvirrende, når disse to heller skulle sett viktigheten i å få folket til å forstå hva som virkelig skjer.
Særlig de unge som tror at de vekker landet med å drive hærverk i hovedstaden.
Hold dere til saken i den videre debatten, så blir det så mye mer interessant å følge dere.
Det er så tragisk at vi fortsatt bedømmer folk etter rase, og hva denne rasen skulle ha gjort eller blitt utsatt for en gang i fortiden.
Fremmedfrykt er et seigliva segment å bli kvitt, får vi noen gang bukt med det?
Det må alltid være noen der ute som er ute etter makt, som kan drive en hel flokk med seg til å gjøre det de selv mener er riktig.
Uansett hvilken mening man har om ting som skjer rundt oss, er det ingen som helst grunn til å bruke vold. Da blir det primitivt og gagner overhodet ikke saken.
Slike meningsuttrykk må straffes hardt, det er en forbrytelse og fører bare til mer elendighet.
Er det rart det er krig i verden? Men hvorfor skal vi ta den med hjem? Er det for lenge siden det var krig her i landet, slik at vi må prøve litt hvordan det var?
NEI TAKK!
Den eneste maktmetoden man bør bruke er ordets makt, og i fellesskap kan man skape den fred og fordragelighet alle egentlig ønsker.
Det er om å gjøre og ta det første skrittet i riktig retning.
tirsdag 13. januar 2009
Er ikke høflighet blant dydene lenger?
Jeg er ganske fersk som blogger, men etter å ha lest en del kommentarer og andre blogger rundt på flere steder, blir jeg litt forundret over at folk skal være så frekke og uhøflige mot hverandre.
Når man skal være med å diskutere et tema eller kommenterer en sak, det være seg nyheter eller bare kjendis-slarv for den del, så må man da kunne beherske seg såpass at man ikke går til personangrep.
Jeg har lest mange flotte blogger, og går da inn og leser kommentarene, bare for å se at noen kverulanter vrir og vrenger saken helt ut av proporsjoner, og når dette blir kommentert, blir de dødelig fornærmet og kaller sine med-debattanter de utroligste ting! Syns dere det er greit?
Jeg var inne på et sted, der det stod at navnet ditt ville bli forkortet, slik at bare fornavn og forbokstaven på etternavnet ble publisert. Da syns jeg det er rimelig frekt og uhøflig når en som selv opererer med "kunstnernavn" legger ut mitt fulle navn i kommentaren sin. Er ikke det ufint?
Saken var ikke så viktig at jeg orker noen lang diskusjon der, men likevel. Jeg syns sånt er feigt!
Og unødvendig!
Selv om jeg her bruker kallenavn, så har jeg ikke til hensikt å utlevere noen med fullt navn, som ikke ønsker dette, da gjør de det jo selv.
Nei, sånt skjønner jeg ikke. Beklager, men hvis dette er greit for resten av bloggmiljøet, så får jeg vel gi meg da, og finne meg en annen måte å formidle mine meninger på, for slikt syns jeg ikke er greit. Håper noen kan svare meg på akkurat dette.
Mange bruker også et språk som er vanskelig å forstå, og for meg ser det bare slurvete ut. Er det ikke vanlig å lese over teksten sin før man sender den videre? Er det for mye jobb?
Jeg trodde det viktigste var å få formidlet sitt budskap slik at flest mulig forstod det, men det kan være rimelig frustrerende å sitte der og tolke en tekst man i utgangspunktet skulle forstått.
Jeg tenker ikke på enkle skrivefeil, som alle kan være uheldige og ikke oppdage i farten, men når man bruker z i stedet for s, og skriver et "slang-språk" som uinnvidde ikke kan ha forutsetninger for å forstå, da blir det unødvendig vanskelig. Skal det være slik?
Skal framtiden vår bli et uhøflig samfunn, der frekkheten skal få leve? Vil dere ha det slik?
Skal vi godta alt, i ytringsfrihetens navn? Kan det ikke gå litt for langt noen ganger?
Jeg er stolt av språket mitt, og skriver fordi jeg liker å bruke det. Da er det også godt å vite at man kan bruke slik det er ment å brukes. Vi hadde da vel litt rettskriving på skolen?
Kan hende jeg blir oppfattet som sær, men jeg liker ikke utviklingen nå, på språksiden vel og merke. Og ja, på høflighetssiden også. MÅ det være så slapt?
Kan vi ikke bare være hyggelige mot hverandre, oppføre oss respektabelt og diskutere uenigheter på en sivilisert og ryddig måte? Er det så vanskelig da?
Når man skal være med å diskutere et tema eller kommenterer en sak, det være seg nyheter eller bare kjendis-slarv for den del, så må man da kunne beherske seg såpass at man ikke går til personangrep.
Jeg har lest mange flotte blogger, og går da inn og leser kommentarene, bare for å se at noen kverulanter vrir og vrenger saken helt ut av proporsjoner, og når dette blir kommentert, blir de dødelig fornærmet og kaller sine med-debattanter de utroligste ting! Syns dere det er greit?
Jeg var inne på et sted, der det stod at navnet ditt ville bli forkortet, slik at bare fornavn og forbokstaven på etternavnet ble publisert. Da syns jeg det er rimelig frekt og uhøflig når en som selv opererer med "kunstnernavn" legger ut mitt fulle navn i kommentaren sin. Er ikke det ufint?
Saken var ikke så viktig at jeg orker noen lang diskusjon der, men likevel. Jeg syns sånt er feigt!
Og unødvendig!
Selv om jeg her bruker kallenavn, så har jeg ikke til hensikt å utlevere noen med fullt navn, som ikke ønsker dette, da gjør de det jo selv.
Nei, sånt skjønner jeg ikke. Beklager, men hvis dette er greit for resten av bloggmiljøet, så får jeg vel gi meg da, og finne meg en annen måte å formidle mine meninger på, for slikt syns jeg ikke er greit. Håper noen kan svare meg på akkurat dette.
Mange bruker også et språk som er vanskelig å forstå, og for meg ser det bare slurvete ut. Er det ikke vanlig å lese over teksten sin før man sender den videre? Er det for mye jobb?
Jeg trodde det viktigste var å få formidlet sitt budskap slik at flest mulig forstod det, men det kan være rimelig frustrerende å sitte der og tolke en tekst man i utgangspunktet skulle forstått.
Jeg tenker ikke på enkle skrivefeil, som alle kan være uheldige og ikke oppdage i farten, men når man bruker z i stedet for s, og skriver et "slang-språk" som uinnvidde ikke kan ha forutsetninger for å forstå, da blir det unødvendig vanskelig. Skal det være slik?
Skal framtiden vår bli et uhøflig samfunn, der frekkheten skal få leve? Vil dere ha det slik?
Skal vi godta alt, i ytringsfrihetens navn? Kan det ikke gå litt for langt noen ganger?
Jeg er stolt av språket mitt, og skriver fordi jeg liker å bruke det. Da er det også godt å vite at man kan bruke slik det er ment å brukes. Vi hadde da vel litt rettskriving på skolen?
Kan hende jeg blir oppfattet som sær, men jeg liker ikke utviklingen nå, på språksiden vel og merke. Og ja, på høflighetssiden også. MÅ det være så slapt?
Kan vi ikke bare være hyggelige mot hverandre, oppføre oss respektabelt og diskutere uenigheter på en sivilisert og ryddig måte? Er det så vanskelig da?
mandag 12. januar 2009
Abonner på:
Kommentarer (Atom)