lørdag 17. januar 2009
Dagens visdomsord.
Vi blir født på ny hver gang vi våkner, det oppstår daglig en sjanse til å begynne på nytt og leve et nytt liv.
Fenomenet Kanarirumpe.
Når man ferdes på kjøpesentrene rundt på Kanariøyene, kan man legge merke til et spesielt fenomen, som kan ta pusten fra deg første gang, men som nå bare imponerer meg mer for hver gang jeg ser det.
De store rumpene.
Og har du først lagt merke til fenomenet, ser du det overalt. Du kan ikke la være heller.
Det er ikke det at disse damene, som det som regel handler om, er spesielt fete.
Hvis du ser henne bak disken, for å ta et eksempel, så ser hun normalt velproposjonert ut, med smal midje og slankt ansikt, men kommer hun fram fra sitt skjul, åpenbarer det seg en rumpe så stor at du kan ikke tro det er mulig. Og om du ser det, så er det såvidt du tror det likevel.
Hva kommer dette av?
Er det gener fra Afrika?
Der er denne fasongen mer kjent, og de fleste kanariere nedstammer fra afrikanere, men de putter ikke rumpa si oppi ei trang dongeribukse!
Det er nok det at kanaridamene gjør dette, som gjør at vi reagerer.
Hvordan kan de klare å trykke rumpa si inn i de trange buksene?
Og hvor får de kjøpt slike størrelser?
Og hva med undertøy?
Undringen er stor.
Det har tatt sin tid å finne ut av disse tingene, for det er jo ikke noe man går rundt og spør om heller. Tenk deg det delikate spørsmålet da. Man må jo vise respekt også.
Når vi blir gående bak en slik rumpe på et kjøpesenter, så er det ikke til å unngå at en viss melodi ringer i ørene. «Og hvis rumpa di er stor, kan du bruke `n til spisebord....»
Det værste er at det hadde ikke vært noe problem! Eller rettere sagt, å sette et brett med brus og hamburger med pommes frites fra McDonald`s bak på den rumpa, hadde gått helt utmerket!
Den er helt flat øverst, går rett ut og svinger seg fint inn igjen nederst.
Dette er ikke ment som noen kritikk av kroppsfasong eller kanariske damer, det er heller en beundring av fenomenet.
Vi beundrer også kanariernes holdning til kropp.
Kanarierne selv har en ubekymret holdning til kropp og fasongen av denne. For dem er det feminint at damene har litt fasong, noen bulker her og der er bare deilig. De kler seg også med tettsittende klær, for kroppen, og spesielt puppene skal synes.
De skal bli lagt merke til, for en hver pris, omtrent, så selv om vi synes at klærne deres egentlig er et par nummer for små, er det helt riktig for dem.
De fører seg aldeles utrolig grasiøst og feminint, tross sine litt for mange kilo.
Det er ikke i nærheten av den vraltende gangen andre overvektige har, der kiloene er mer fordelt.
Kanaridamene nesten svever bortover, det slår deg ikke at dette er en overvektig dame, selv om du ser at hun er stor.
Vi studerte buksene lenge og vel, men måtte ikke komme for nære heller, måtte bare finne ut om de var hjemmesydd. Det var de ikke.
Hvor får man da kjøpt så store bukser? Det måtte da bli dyrt å handle på spesialbutikk?
Det er jo så mange av disse damene, så synet er ikke sensasjonelt i så måte.
Vi fant ut av den saken også.
Bare ved å kjøre hovedgaten i en av byene, oppdaget vi hva det handlet om.
Størrelsene stod jo utenpå butikken, like ved navnet. Måtte jo forstå litt spansk før vi fattet koden.
Øverst i gata gikk størrelsene fra 36 – 44. OK, det var da bra normalt.
Så fortsatte vi, og der stod det fra 38 – 52. Javel, sånne størrelser har vi jo hjemme også.
Lenger ned i gata begynte det å vokse litt; 44 – 60. Jaha, nå snakker vi store størrelser, tenkte jeg.
Men det stoppet ikke der, det vokste seg til 78 som største størrelse på neste butikk, men toppen var der det stod opptil størrelse 120!!!
Går det an? Ser jeg riktig nå?
Dette var en butikk som i tillegg til dameklær og undertøy også førte store herrestørrelser, spesielt undertøy, så der måtte vi inn. De største XL vi fant i andre butikker, tilsvarte bare en liten L i norsk målestokk.
Kanarimennene er ikke så store av seg, det er mest lyden på dem som kan måle seg med noe stort.
Må bare tilføye en liten digresjon; vi hadde akkurat sett «Big Mama-filmene» på DVD, og hadde i friskt minne den grønne Bh`en med tilhørende stringtruse.
OG DER HANG SETTET PÅ VEGGEN!
En grønn BH og tilhørende stringtruse var pent dandert oppå veggen som den største selvfølgelighet.
Vi omtrent holdt pusten for at ikke haka skulle falle for langt ned på brystet.
Man kan jo få sjokk av mindre! Vi så for oss BIG MAMA i egen høye person inni den kreasjonen.
Men der så vi også bukser. I Jeansfasong. De var montert på hengere så finurlig at de så ikke så voldsomme ut, men hvis du lurte deg til å lese på lappen fikk du se det utrolige tallet. STR.: 120!
Vi strena over på herresiden for å få igjen pusten, og for å se om vi fant noen boksere til en kar som trengte minst to XX`er og der var vi heldige. Traff en ekspeditrise så hyggelig og hjelpsom så det var som en drøm.
Nå visste vi iallfall om en som ville bli glad når vi kom hjem fra byturen denne gang.
I ettertid har vi fått mange lovord for de bokserne, bare så det er nevnt.
Men før vi kom oss ut av den butikken, ble blikket dratt opp mot det grønne settet på veggen, helt ufrivillig, flere ganger, for undringen tok omtrent overhånd. Hvordan er det mulig?
Jeg har selv vært rimelig overvektig, men klarte å gjøre noe med det før det ble et for stort problem.
Derfor undrer jeg meg også over at de ikke prøver å bli mindre før det går så langt.
Det må da føre meg seg en god del unødvendige plager. Jeg har da ikke glemt hvor slitsomt det var, selv om jeg ikke ble større enn str. 48/50 før jeg gikk ned i størrelser igjen. Jeg ville jo blitt bare småjenta sammenlignet med disse.
Det er nok av fete folk her også, i ren amerikastil, men dette handler egentlig ikke om fedme, men mer sannsynlig dreier det seg om et genetisk fenomen.
Jeg vet heller ikke hvordan de da skal greie å slanke seg bare over rumpa, det er nok ikke helt enkelt.
Og operere noe sånt er nok ikke aktuelt for dem, ei heller fettsuging, som sikkert vil bli for dyrt for de fleste, og de ville fått behov for å operere bort overflødig hud.
Men gåten er løst, de får tak i klær til normal pris og i flotte modeller av alle slag, fra innerst til ytterst.
Så da får de kanariske damene sveve videre på sin ferd, kanskje de skal på dans i kveld, eller en eller annen fiesta. De fører seg så flott og danser perfekt, så de er verdt et studium bare for det.
Vi har mye å lære av kanridamene, både om holdning til kropper og dens fasong, og det å føre seg elegant nedover gata, selv om man har litt for mye over rumpa.
Ta av deg hatten for dem neste gang du ser dem, det fortjener de. :) Og spander et varmt smil, det liker de, og kanskje har du fått en venn for livet. ;)
De store rumpene.
Og har du først lagt merke til fenomenet, ser du det overalt. Du kan ikke la være heller.
Det er ikke det at disse damene, som det som regel handler om, er spesielt fete.
Hvis du ser henne bak disken, for å ta et eksempel, så ser hun normalt velproposjonert ut, med smal midje og slankt ansikt, men kommer hun fram fra sitt skjul, åpenbarer det seg en rumpe så stor at du kan ikke tro det er mulig. Og om du ser det, så er det såvidt du tror det likevel.
Hva kommer dette av?
Er det gener fra Afrika?
Der er denne fasongen mer kjent, og de fleste kanariere nedstammer fra afrikanere, men de putter ikke rumpa si oppi ei trang dongeribukse!
Det er nok det at kanaridamene gjør dette, som gjør at vi reagerer.
Hvordan kan de klare å trykke rumpa si inn i de trange buksene?
Og hvor får de kjøpt slike størrelser?
Og hva med undertøy?
Undringen er stor.
Det har tatt sin tid å finne ut av disse tingene, for det er jo ikke noe man går rundt og spør om heller. Tenk deg det delikate spørsmålet da. Man må jo vise respekt også.
Når vi blir gående bak en slik rumpe på et kjøpesenter, så er det ikke til å unngå at en viss melodi ringer i ørene. «Og hvis rumpa di er stor, kan du bruke `n til spisebord....»
Det værste er at det hadde ikke vært noe problem! Eller rettere sagt, å sette et brett med brus og hamburger med pommes frites fra McDonald`s bak på den rumpa, hadde gått helt utmerket!
Den er helt flat øverst, går rett ut og svinger seg fint inn igjen nederst.
Dette er ikke ment som noen kritikk av kroppsfasong eller kanariske damer, det er heller en beundring av fenomenet.
Vi beundrer også kanariernes holdning til kropp.
Kanarierne selv har en ubekymret holdning til kropp og fasongen av denne. For dem er det feminint at damene har litt fasong, noen bulker her og der er bare deilig. De kler seg også med tettsittende klær, for kroppen, og spesielt puppene skal synes.
De skal bli lagt merke til, for en hver pris, omtrent, så selv om vi synes at klærne deres egentlig er et par nummer for små, er det helt riktig for dem.
De fører seg aldeles utrolig grasiøst og feminint, tross sine litt for mange kilo.
Det er ikke i nærheten av den vraltende gangen andre overvektige har, der kiloene er mer fordelt.
Kanaridamene nesten svever bortover, det slår deg ikke at dette er en overvektig dame, selv om du ser at hun er stor.
Vi studerte buksene lenge og vel, men måtte ikke komme for nære heller, måtte bare finne ut om de var hjemmesydd. Det var de ikke.
Hvor får man da kjøpt så store bukser? Det måtte da bli dyrt å handle på spesialbutikk?
Det er jo så mange av disse damene, så synet er ikke sensasjonelt i så måte.
Vi fant ut av den saken også.
Bare ved å kjøre hovedgaten i en av byene, oppdaget vi hva det handlet om.
Størrelsene stod jo utenpå butikken, like ved navnet. Måtte jo forstå litt spansk før vi fattet koden.
Øverst i gata gikk størrelsene fra 36 – 44. OK, det var da bra normalt.
Så fortsatte vi, og der stod det fra 38 – 52. Javel, sånne størrelser har vi jo hjemme også.
Lenger ned i gata begynte det å vokse litt; 44 – 60. Jaha, nå snakker vi store størrelser, tenkte jeg.
Men det stoppet ikke der, det vokste seg til 78 som største størrelse på neste butikk, men toppen var der det stod opptil størrelse 120!!!
Går det an? Ser jeg riktig nå?
Dette var en butikk som i tillegg til dameklær og undertøy også førte store herrestørrelser, spesielt undertøy, så der måtte vi inn. De største XL vi fant i andre butikker, tilsvarte bare en liten L i norsk målestokk.
Kanarimennene er ikke så store av seg, det er mest lyden på dem som kan måle seg med noe stort.
Må bare tilføye en liten digresjon; vi hadde akkurat sett «Big Mama-filmene» på DVD, og hadde i friskt minne den grønne Bh`en med tilhørende stringtruse.
OG DER HANG SETTET PÅ VEGGEN!
En grønn BH og tilhørende stringtruse var pent dandert oppå veggen som den største selvfølgelighet.
Vi omtrent holdt pusten for at ikke haka skulle falle for langt ned på brystet.
Man kan jo få sjokk av mindre! Vi så for oss BIG MAMA i egen høye person inni den kreasjonen.
Men der så vi også bukser. I Jeansfasong. De var montert på hengere så finurlig at de så ikke så voldsomme ut, men hvis du lurte deg til å lese på lappen fikk du se det utrolige tallet. STR.: 120!
Vi strena over på herresiden for å få igjen pusten, og for å se om vi fant noen boksere til en kar som trengte minst to XX`er og der var vi heldige. Traff en ekspeditrise så hyggelig og hjelpsom så det var som en drøm.
Nå visste vi iallfall om en som ville bli glad når vi kom hjem fra byturen denne gang.
I ettertid har vi fått mange lovord for de bokserne, bare så det er nevnt.
Men før vi kom oss ut av den butikken, ble blikket dratt opp mot det grønne settet på veggen, helt ufrivillig, flere ganger, for undringen tok omtrent overhånd. Hvordan er det mulig?
Jeg har selv vært rimelig overvektig, men klarte å gjøre noe med det før det ble et for stort problem.
Derfor undrer jeg meg også over at de ikke prøver å bli mindre før det går så langt.
Det må da føre meg seg en god del unødvendige plager. Jeg har da ikke glemt hvor slitsomt det var, selv om jeg ikke ble større enn str. 48/50 før jeg gikk ned i størrelser igjen. Jeg ville jo blitt bare småjenta sammenlignet med disse.
Det er nok av fete folk her også, i ren amerikastil, men dette handler egentlig ikke om fedme, men mer sannsynlig dreier det seg om et genetisk fenomen.
Jeg vet heller ikke hvordan de da skal greie å slanke seg bare over rumpa, det er nok ikke helt enkelt.
Og operere noe sånt er nok ikke aktuelt for dem, ei heller fettsuging, som sikkert vil bli for dyrt for de fleste, og de ville fått behov for å operere bort overflødig hud.
Men gåten er løst, de får tak i klær til normal pris og i flotte modeller av alle slag, fra innerst til ytterst.
Så da får de kanariske damene sveve videre på sin ferd, kanskje de skal på dans i kveld, eller en eller annen fiesta. De fører seg så flott og danser perfekt, så de er verdt et studium bare for det.
Vi har mye å lære av kanridamene, både om holdning til kropper og dens fasong, og det å føre seg elegant nedover gata, selv om man har litt for mye over rumpa.
Ta av deg hatten for dem neste gang du ser dem, det fortjener de. :) Og spander et varmt smil, det liker de, og kanskje har du fått en venn for livet. ;)
torsdag 15. januar 2009
Dagens visdomsord.
De fleste mennesker har lettere for å utføre store gjerninger enn gode gjerninger.
Rasehat og jødehets...
Jeg sitter igjen i undring etter å ha lest igjennom avisene i dag.
Stakkars Willoch blir beskyldt for rasisme av Mona Levin. Den er drøy!
Hun av alle skulle da vite bedre, og har da vel fulgt Willoch opp gjennom årene og sett hva han står for.
Han er en av de politikerne jeg fortsatt har respekt for, uten å tenke på partitilhørighet.
Han er grundig og alltid godt forberedt.
Han kan sine ting, og det han uttaler seg om har han undersøkt godt på forhånd. Historisk korrekt ut til fingerspissene.
Mona Levin har også min respekt, men burde som sagt vite bedre enn å komme med slike utbrudd. Så unødvendig og respektløst.
På meg virker det som disse to flotte personene snakker forbi hverandre. De bruker forskjellig språk og betydninger av ord, selv om begge snakker norsk.
For den yngre garde må dette virke rimelig forvirrende, når disse to heller skulle sett viktigheten i å få folket til å forstå hva som virkelig skjer.
Særlig de unge som tror at de vekker landet med å drive hærverk i hovedstaden.
Hold dere til saken i den videre debatten, så blir det så mye mer interessant å følge dere.
Det er så tragisk at vi fortsatt bedømmer folk etter rase, og hva denne rasen skulle ha gjort eller blitt utsatt for en gang i fortiden.
Fremmedfrykt er et seigliva segment å bli kvitt, får vi noen gang bukt med det?
Det må alltid være noen der ute som er ute etter makt, som kan drive en hel flokk med seg til å gjøre det de selv mener er riktig.
Uansett hvilken mening man har om ting som skjer rundt oss, er det ingen som helst grunn til å bruke vold. Da blir det primitivt og gagner overhodet ikke saken.
Slike meningsuttrykk må straffes hardt, det er en forbrytelse og fører bare til mer elendighet.
Er det rart det er krig i verden? Men hvorfor skal vi ta den med hjem? Er det for lenge siden det var krig her i landet, slik at vi må prøve litt hvordan det var?
NEI TAKK!
Den eneste maktmetoden man bør bruke er ordets makt, og i fellesskap kan man skape den fred og fordragelighet alle egentlig ønsker.
Det er om å gjøre og ta det første skrittet i riktig retning.
Stakkars Willoch blir beskyldt for rasisme av Mona Levin. Den er drøy!
Hun av alle skulle da vite bedre, og har da vel fulgt Willoch opp gjennom årene og sett hva han står for.
Han er en av de politikerne jeg fortsatt har respekt for, uten å tenke på partitilhørighet.
Han er grundig og alltid godt forberedt.
Han kan sine ting, og det han uttaler seg om har han undersøkt godt på forhånd. Historisk korrekt ut til fingerspissene.
Mona Levin har også min respekt, men burde som sagt vite bedre enn å komme med slike utbrudd. Så unødvendig og respektløst.
På meg virker det som disse to flotte personene snakker forbi hverandre. De bruker forskjellig språk og betydninger av ord, selv om begge snakker norsk.
For den yngre garde må dette virke rimelig forvirrende, når disse to heller skulle sett viktigheten i å få folket til å forstå hva som virkelig skjer.
Særlig de unge som tror at de vekker landet med å drive hærverk i hovedstaden.
Hold dere til saken i den videre debatten, så blir det så mye mer interessant å følge dere.
Det er så tragisk at vi fortsatt bedømmer folk etter rase, og hva denne rasen skulle ha gjort eller blitt utsatt for en gang i fortiden.
Fremmedfrykt er et seigliva segment å bli kvitt, får vi noen gang bukt med det?
Det må alltid være noen der ute som er ute etter makt, som kan drive en hel flokk med seg til å gjøre det de selv mener er riktig.
Uansett hvilken mening man har om ting som skjer rundt oss, er det ingen som helst grunn til å bruke vold. Da blir det primitivt og gagner overhodet ikke saken.
Slike meningsuttrykk må straffes hardt, det er en forbrytelse og fører bare til mer elendighet.
Er det rart det er krig i verden? Men hvorfor skal vi ta den med hjem? Er det for lenge siden det var krig her i landet, slik at vi må prøve litt hvordan det var?
NEI TAKK!
Den eneste maktmetoden man bør bruke er ordets makt, og i fellesskap kan man skape den fred og fordragelighet alle egentlig ønsker.
Det er om å gjøre og ta det første skrittet i riktig retning.
tirsdag 13. januar 2009
Er ikke høflighet blant dydene lenger?
Jeg er ganske fersk som blogger, men etter å ha lest en del kommentarer og andre blogger rundt på flere steder, blir jeg litt forundret over at folk skal være så frekke og uhøflige mot hverandre.
Når man skal være med å diskutere et tema eller kommenterer en sak, det være seg nyheter eller bare kjendis-slarv for den del, så må man da kunne beherske seg såpass at man ikke går til personangrep.
Jeg har lest mange flotte blogger, og går da inn og leser kommentarene, bare for å se at noen kverulanter vrir og vrenger saken helt ut av proporsjoner, og når dette blir kommentert, blir de dødelig fornærmet og kaller sine med-debattanter de utroligste ting! Syns dere det er greit?
Jeg var inne på et sted, der det stod at navnet ditt ville bli forkortet, slik at bare fornavn og forbokstaven på etternavnet ble publisert. Da syns jeg det er rimelig frekt og uhøflig når en som selv opererer med "kunstnernavn" legger ut mitt fulle navn i kommentaren sin. Er ikke det ufint?
Saken var ikke så viktig at jeg orker noen lang diskusjon der, men likevel. Jeg syns sånt er feigt!
Og unødvendig!
Selv om jeg her bruker kallenavn, så har jeg ikke til hensikt å utlevere noen med fullt navn, som ikke ønsker dette, da gjør de det jo selv.
Nei, sånt skjønner jeg ikke. Beklager, men hvis dette er greit for resten av bloggmiljøet, så får jeg vel gi meg da, og finne meg en annen måte å formidle mine meninger på, for slikt syns jeg ikke er greit. Håper noen kan svare meg på akkurat dette.
Mange bruker også et språk som er vanskelig å forstå, og for meg ser det bare slurvete ut. Er det ikke vanlig å lese over teksten sin før man sender den videre? Er det for mye jobb?
Jeg trodde det viktigste var å få formidlet sitt budskap slik at flest mulig forstod det, men det kan være rimelig frustrerende å sitte der og tolke en tekst man i utgangspunktet skulle forstått.
Jeg tenker ikke på enkle skrivefeil, som alle kan være uheldige og ikke oppdage i farten, men når man bruker z i stedet for s, og skriver et "slang-språk" som uinnvidde ikke kan ha forutsetninger for å forstå, da blir det unødvendig vanskelig. Skal det være slik?
Skal framtiden vår bli et uhøflig samfunn, der frekkheten skal få leve? Vil dere ha det slik?
Skal vi godta alt, i ytringsfrihetens navn? Kan det ikke gå litt for langt noen ganger?
Jeg er stolt av språket mitt, og skriver fordi jeg liker å bruke det. Da er det også godt å vite at man kan bruke slik det er ment å brukes. Vi hadde da vel litt rettskriving på skolen?
Kan hende jeg blir oppfattet som sær, men jeg liker ikke utviklingen nå, på språksiden vel og merke. Og ja, på høflighetssiden også. MÅ det være så slapt?
Kan vi ikke bare være hyggelige mot hverandre, oppføre oss respektabelt og diskutere uenigheter på en sivilisert og ryddig måte? Er det så vanskelig da?
Når man skal være med å diskutere et tema eller kommenterer en sak, det være seg nyheter eller bare kjendis-slarv for den del, så må man da kunne beherske seg såpass at man ikke går til personangrep.
Jeg har lest mange flotte blogger, og går da inn og leser kommentarene, bare for å se at noen kverulanter vrir og vrenger saken helt ut av proporsjoner, og når dette blir kommentert, blir de dødelig fornærmet og kaller sine med-debattanter de utroligste ting! Syns dere det er greit?
Jeg var inne på et sted, der det stod at navnet ditt ville bli forkortet, slik at bare fornavn og forbokstaven på etternavnet ble publisert. Da syns jeg det er rimelig frekt og uhøflig når en som selv opererer med "kunstnernavn" legger ut mitt fulle navn i kommentaren sin. Er ikke det ufint?
Saken var ikke så viktig at jeg orker noen lang diskusjon der, men likevel. Jeg syns sånt er feigt!
Og unødvendig!
Selv om jeg her bruker kallenavn, så har jeg ikke til hensikt å utlevere noen med fullt navn, som ikke ønsker dette, da gjør de det jo selv.
Nei, sånt skjønner jeg ikke. Beklager, men hvis dette er greit for resten av bloggmiljøet, så får jeg vel gi meg da, og finne meg en annen måte å formidle mine meninger på, for slikt syns jeg ikke er greit. Håper noen kan svare meg på akkurat dette.
Mange bruker også et språk som er vanskelig å forstå, og for meg ser det bare slurvete ut. Er det ikke vanlig å lese over teksten sin før man sender den videre? Er det for mye jobb?
Jeg trodde det viktigste var å få formidlet sitt budskap slik at flest mulig forstod det, men det kan være rimelig frustrerende å sitte der og tolke en tekst man i utgangspunktet skulle forstått.
Jeg tenker ikke på enkle skrivefeil, som alle kan være uheldige og ikke oppdage i farten, men når man bruker z i stedet for s, og skriver et "slang-språk" som uinnvidde ikke kan ha forutsetninger for å forstå, da blir det unødvendig vanskelig. Skal det være slik?
Skal framtiden vår bli et uhøflig samfunn, der frekkheten skal få leve? Vil dere ha det slik?
Skal vi godta alt, i ytringsfrihetens navn? Kan det ikke gå litt for langt noen ganger?
Jeg er stolt av språket mitt, og skriver fordi jeg liker å bruke det. Da er det også godt å vite at man kan bruke slik det er ment å brukes. Vi hadde da vel litt rettskriving på skolen?
Kan hende jeg blir oppfattet som sær, men jeg liker ikke utviklingen nå, på språksiden vel og merke. Og ja, på høflighetssiden også. MÅ det være så slapt?
Kan vi ikke bare være hyggelige mot hverandre, oppføre oss respektabelt og diskutere uenigheter på en sivilisert og ryddig måte? Er det så vanskelig da?
mandag 12. januar 2009
Mye rart med sukker på.....
En ukes bloggpause.
Så mye surrer rundt i hodet og skulle kommet seg ned fra toppetasjen og ut i fingrene og blitt forandret til skriftlig form.
Man skulle vært seriøs og sagt noe viktig om de forferdelige hendelsene i Gaza, for det er jo mange som mener at vi må sette alt annet til side i vår lille verden på grunn av dette.
Hva hjelper det?
Skal ikke Ari Behn få lov til å kjefte på Grimstad, bare fordi han vil, og har fått nok av tullet til denne "erfarne journalisten" som noen har kalt Grimstad? Passer bedre med sladrekjerring, syns jeg da. La Ari få uttrykke sin vrede, når og hvor han vil. Friske pust trenger vi i tider som disse. Eller?
Skal vi slutte å bry oss om andre ting enn krig og elendighet da?
Skal vi slutte å leve med det samme, bare eksistere litt mens vi venter på at de krigende partene blir enige om våpenhvile?
Det har alltid rast en krig ett eller annet sted i verden, og det vil det alltid gjøre, for så primitive er mennesket. Og krig er like ille samme hvor i verden den raser.
Jeg kan ikke tenke meg å leve så depressivt at jeg bare skal gå rundt å tenke på elendighet.
Jeg kan ikke tenke meg å legge min optimistiske og positive tankegang på hylla, bare fordi noen forstå-seg-på-ere mener noe er mer viktig enn andre ting.
Visst vil jeg fortsatt bruke tid på å lese aviser og følge med, men jeg velger bevisst bort de værste detaljene, har du sett blod og gørr en gang har du sett alle. Det er mer enn nok å lese om det.
Så går jeg faktisk videre i hverdagen min.
Jeg møter mennesker på min vei, og prøver å dreie samtalen over på hyggelige ting. Små ting.
Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad!
Den siste uka har vi faktisk moret oss kostelig over hvor dårlig grunnarbeid journalister i Norge gjør, når de kan prestere å skrive om sjokk-kulde på kanariøyene!
Hvor i all verden har de det fra?
Har de ikke sett på kartet en gang?
Har de ikke lagt merke til at kanariøyene ligger utenfor Afrikakysten, og ikke rett utenfor Madrid?!! Det er liksom noen mil i mellom....
Vi sliter veldig med å få snøen til å legge seg på bakken, den tiner før den lander! Det kalles faktisk regn! Og det er høyst normalt med noen regnbyger på vinteren!
Jada, det kan komme snø her, men det er på de høyeste fjellene, og da ligger den gjerne noen få timer, før den er borte utpå dagen en gang. Bare på Teide, spanias høyeste fjell, kan snøen ligge en stund. Og det er NORMALT.
Klart vi fryser, vi som har bodd her noen år, men jeg tviler på at vi får godkjent +12 grader som noen kulderekord, og samtidig tviler jeg på at vi får noen som helst medlidenhet fra det norske folk, som sitter og fryser i -30.
Så denne uka har vi moret oss over andres udugelighet, og det høres jo primitivt ut, men hva annet kan man gjøre enn å dra på smilebåndet av sånt da? Jeg tror ikke vi utløser noen krig av den grunn.
Sånn sett så tror jeg vi bor på en av verdens tryggeste pletter. Vi er for små til at noen gidder å gjøre noe med oss her, og takk for det. Ikke en gang journalistene i Norge vet hvor vi er, så da håper vi at terrorister og andre skrullinger heller ikke finner oss.
Vi er borte...!
Men vi vet hvor dere er, og vi kan veien også, så følg med, følg med.
Vi er bare et tastetrykk unna :)
Så mye surrer rundt i hodet og skulle kommet seg ned fra toppetasjen og ut i fingrene og blitt forandret til skriftlig form.
Man skulle vært seriøs og sagt noe viktig om de forferdelige hendelsene i Gaza, for det er jo mange som mener at vi må sette alt annet til side i vår lille verden på grunn av dette.
Hva hjelper det?
Skal ikke Ari Behn få lov til å kjefte på Grimstad, bare fordi han vil, og har fått nok av tullet til denne "erfarne journalisten" som noen har kalt Grimstad? Passer bedre med sladrekjerring, syns jeg da. La Ari få uttrykke sin vrede, når og hvor han vil. Friske pust trenger vi i tider som disse. Eller?
Skal vi slutte å bry oss om andre ting enn krig og elendighet da?
Skal vi slutte å leve med det samme, bare eksistere litt mens vi venter på at de krigende partene blir enige om våpenhvile?
Det har alltid rast en krig ett eller annet sted i verden, og det vil det alltid gjøre, for så primitive er mennesket. Og krig er like ille samme hvor i verden den raser.
Jeg kan ikke tenke meg å leve så depressivt at jeg bare skal gå rundt å tenke på elendighet.
Jeg kan ikke tenke meg å legge min optimistiske og positive tankegang på hylla, bare fordi noen forstå-seg-på-ere mener noe er mer viktig enn andre ting.
Visst vil jeg fortsatt bruke tid på å lese aviser og følge med, men jeg velger bevisst bort de værste detaljene, har du sett blod og gørr en gang har du sett alle. Det er mer enn nok å lese om det.
Så går jeg faktisk videre i hverdagen min.
Jeg møter mennesker på min vei, og prøver å dreie samtalen over på hyggelige ting. Små ting.
Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad!
Den siste uka har vi faktisk moret oss kostelig over hvor dårlig grunnarbeid journalister i Norge gjør, når de kan prestere å skrive om sjokk-kulde på kanariøyene!
Hvor i all verden har de det fra?
Har de ikke sett på kartet en gang?
Har de ikke lagt merke til at kanariøyene ligger utenfor Afrikakysten, og ikke rett utenfor Madrid?!! Det er liksom noen mil i mellom....
Vi sliter veldig med å få snøen til å legge seg på bakken, den tiner før den lander! Det kalles faktisk regn! Og det er høyst normalt med noen regnbyger på vinteren!
Jada, det kan komme snø her, men det er på de høyeste fjellene, og da ligger den gjerne noen få timer, før den er borte utpå dagen en gang. Bare på Teide, spanias høyeste fjell, kan snøen ligge en stund. Og det er NORMALT.
Klart vi fryser, vi som har bodd her noen år, men jeg tviler på at vi får godkjent +12 grader som noen kulderekord, og samtidig tviler jeg på at vi får noen som helst medlidenhet fra det norske folk, som sitter og fryser i -30.
Så denne uka har vi moret oss over andres udugelighet, og det høres jo primitivt ut, men hva annet kan man gjøre enn å dra på smilebåndet av sånt da? Jeg tror ikke vi utløser noen krig av den grunn.
Sånn sett så tror jeg vi bor på en av verdens tryggeste pletter. Vi er for små til at noen gidder å gjøre noe med oss her, og takk for det. Ikke en gang journalistene i Norge vet hvor vi er, så da håper vi at terrorister og andre skrullinger heller ikke finner oss.
Vi er borte...!
Men vi vet hvor dere er, og vi kan veien også, så følg med, følg med.
Vi er bare et tastetrykk unna :)
mandag 5. januar 2009
Dagens visdomsord.
Visdom dreier seg om å lære å holde de menneskene som avskyr deg lengst mulig unna dem som ennå ikke har bestemt seg.
Kanarisk salgsdag og kinotur.
I dag hadde jentene funnet ut at de skulle på kino, noe de hadde planlagt en stund.
Planlagt er vel å ta hardt i, for jenter i 15 årsalderen er ikke alltid like heldige med planlegginga si, og ikke spesielt opptatt av detaljer.
Å se etter på kartet hvor vi faktisk bor, er nå en ting, det hadde de klart, men å se etter på kalenderen om helligdager og andre viktige ting som foregår i det kanariske samfunn, var det litt slappere med.
Joda, de visste jo at det var mandag idag, og at det er «Hellig Tre Kongers dag» i morgen, og at de skal begynne på skolen på onsdag.
En viktig detalj hadde visst passert litt kjapt forbi ørene deres, og det er at kanarierne går mann av huse på en dag som denne. Vi kan sammenligne litt med lille-julaften hjemme i Norge, bare at det blir som blåbær i forhold.
Ikke nok med at folket stresser usedvanlig mye, men butikkene har ofte åpent til midnatt, med salg, salg og atter salg!! Her skal kjøpes gaver i bøtter og spann, og de ellers så blide og avslappede kanarierne er ikke til å kjenne igjen, med stramme masker og en kaving og et styr av en annen verden.
Var det noen som snakket om finanskrise og trangere tider?
Vi syntes det lå et strøk av bekymring i de slitne ansiktene, og vi syntes vi kunne tyde noen dempede diskusjoner mellom ektefeller.
Diskuterte de pengebruken, og håpet at de skulle dempe seg i år, eller var det noe helt annet?
Ikke godt å si, når du ikke er en fullbefaren innehaver av kanariske språkkunnskaper.
Min kjære sammenligner kanarisk med trøndersk ( vi kutter endinger og snakker rimelig fort med hverandre), noe jeg protesterer på selvsagt, men uansett hvem du sammenligner med, skal du greie å holde følge med dem når de setter igang for full fart, må du ha levd blant dem i minst 20 år! Det er nå min påstand, for det er virkelig en prestasjon!
Og oppi all denne galskapen ble vi da sendt, som den største selvfølge, så klart.
Greit at vi kjører hver vår gang og sånt, det er klart, men disse to venninnene er så utrolig flinke til å blinke ut spesielle dager, som de selvsagt ikke hadde den ringeste anelse om at det var noe spesielt med, selv om begge to har bodd her i mange år.
Mens jentene var på kino, måtte vi jo slå ihjel tiden med ett eller annet, så vi fant ut at vi skulle vandre ut av det store kjøpesentret som kinoen så beleilig var plassert, og se om det var roligere oppe i byen.
Vi ville da slippe noe av støyen, surret av menneskehavet som bølget rundt, mozzac-musikken som gnålte uansett hvor du snudde deg, ja rett og slett prøve å få litt luft i lungene.
Vi kom oss ut, og begynte å gå opp mot byen.
Luft var det mer enn nok av, det blåser alltid her oppe, så idag var intet unntak i så måte.
Men det var da nok av en ting til; menneskehav! At det går an!
Hvor kommer alle fra? Det føltes sikkert som flere enn det faktisk var, for det virket som alle skulle inn i det sentret vi ville ut av, så vi svømte motstrøms en stund.
Det ble ganske mye bedre etter som vi kom unna den værste trengselen, og for første gang fant vi ut hvilke butikker som var her, i den løypa som vi alltid kjørte ellers. Det var jo kjekt egentlig.
Her har vi bodd i flere år, og blir best kjent når vi har bare noen måneder igjen før vi forlater øya for godt.
Det er vel bra typisk også.
Som da jeg bodde i Oslo i flere år, og alltid snakket om at jeg skulle vært en tur i Holmenkollen, men dit ble det ikke tur, før jeg kom tilbake på besøk flere år senere.
Det blir vel sånn med oss også, vi oppdager vel flere sider med øya her, når vi kommer tilbake som turister om noen år.
Men det var jo egentlig dette med salgsdagen til kanarierne jeg var litt opptatt av idag. Det surrer godt i hodet enda etter turen, så hvor skal jeg begynne?
Tradisjon. De er veldig tro med tradisjonene sine, det har vi da oppdaget. De vil ha det som det alltid har vært, men hvordan kan de ha råd til det? Med de lave lønningene og priser som stiger hele tiden, jeg fatter det ikke.
Matprisene her er dyrere enn i Norge, og lønningene er utrolig mye lavere. Lønningene har ikke økt på flere år, hvis de da i det hele tatt får utbetalt sin lønn.
De siste årene har de levd på kreditt, bankene har vært vanvittig slappe og overivrige på å gi lån eller kredittkort til folk. Men jeg tenkte at i år fikk de vel problemer med denne måten å leve på, for nå gir ikke bankene lån til noen, for de lider store tap. Sammmenligner med jappe-tiden i Norge, det er veldig likt. Helt utrolig!
Så hvor får de penger fra til å handle som de gjør?
Kanarierne er et matglad folk, når det er fest, er det mat, og det bugner på alle fat. Det er en ære å by på mat i mengder, her skal alle være gode og mette, for er det fest så er det fest.
Men jeg fatter ikke hvordan det er mulig.
Visst er det rike folk i denne befolkningen som alle andre steder, det er greit, men de er da vel ikke på kjøpesentrene og handler flere vogner fulle hver helg, og sikkert ikke til en slik fest som det er i kveld og til i morgen.
Morgendagen kan sammenlignes med 1.juledag i England, da er det gaver tidlig på morgenen og matgilde hele dagen, men det går rolig for seg. Det er nok den stilleste dagen i året her.
Men å handle det er de gode til, og mye skal det være også.
Vi så oss rundt vi også, om det kunne være noen godbiter, og det var det da heldigvis.
Vår gamle stålampe ga opp rett før jul, så det har egentlig vært litt for dunkelt på stua i jula, men idag fant vi en ny til en rimelig penge.
Da den var betalt, var det bare å labbe hele den lange vien ned til bilen med den, for å gå å drasse på den var litt upraktisk.
Litt senere gikk vi forbi et pallesalg, det var på vår lille byvandring, der solgte de støvsugere uten pose.
Vi hadde en liten støvsuger, men det er umulig å oppdrive poser til den, så den får nå stå der å støve ned i garasjen.
Dette tilbudet var for godt til å gå ifra, godt under halv pris av hva vi hadde sett litt tidligere i høst. Så da ble det handel, og min slitne kjære mann måtte til å bære den store esken med støvsuger nedover til sentret og ned til bilen.
Nå var vi virkelig slitne, tørste og sultne, så vi endte på Mc Donalds av alle steder. Her gjelder det å velge det minste ondet, for alle spisestedene på sentret er mer eller mindre ille, og for å slippe den evinnelige pan`en deres, ble det slik mat i stedet.
Det var bra godt! Sikkert fordi vi var så slitne. Vi tok oss god tid, syntes vi.
Virker det som filmen til jentene var utrolig lang?
Det syntes vi også, men den skulle bare vare i en time og 45 minutter. Hvorfor ga de ikke lyd fra seg? Nå var det over en halvtime siden den skulle være ferdig.
De var nok blitt fristet til å ta en shoppingrunde, for mobilen var slått av..... et mesterstykke å huske å slå den på etter kinoen.
Vi gikk på en annen kafe for å få en kopp kaffe etter maten, og tenkte at de to små piker hadde vett til å titte innom der, for vi tar ofte en kaffe på denne kafeen når vi er på sentertur.
Ingen jenter dukket opp og ingen jenter svarte på mobilen. Hmmm.....
Stolene er ikke så gode å sitte lenge på, så da var det bedre å tusle litt rundt, så kanskje vi fant dem likevel.
Vi tuslet rundt, lenge..... tok runde opp og runde ned, prøvde å peile inn hvilke butikker de ville bruke.....
Plutselig ringer telefonen, og min datter så blid og fornøyd kan fortelle at de er på en klesbutikk, som jeg kikka inn på for 5 minutter siden...ja ja, so what, de var funnet og vi kunne planlegge tilbaketrekningen mot bilen igjen.
Det viste seg at signalene fra mobilen ikke hadde nådd fram da jeg hadde prøvd å få tak i jentene, og det var jo lett å forstå, når man bare kikka litt rundt seg. Mobilnettet var nok like stressa som alle de som brukte det. Det surret i mobiler alle steder, så dermed kontaterte vi at alt var ved det normale. Intet nytt under solen.
Vi dro hjem. Deilig og stille.
En nylaget kopp kaffe smakte fortreffelig.
Lampa ble montert og lyste opp stua igjen, så nå er det akkurat passe lyst til at vi ser noen flere detaljer igjen.
Støvsugeren ble testet, den funka suverent, uten å ta sikringene! Akkurat det var vi litt spente på, for den er på 2000W, og strømnettet i husene her er ikke sammenlignbart med et norsk hus, for å si det sånn. Jording? Hva er det?
I morgen vokser berget med søppel rundt søppelcontainerne, og tømmerne får en alvorlig jobb på onsdag.
Håper de får lønnsøkning i år, for de fortjener det virkelig!
Så er det bare å suge på labben til neste fest.
Snart er det karneval....!
Planlagt er vel å ta hardt i, for jenter i 15 årsalderen er ikke alltid like heldige med planlegginga si, og ikke spesielt opptatt av detaljer.
Å se etter på kartet hvor vi faktisk bor, er nå en ting, det hadde de klart, men å se etter på kalenderen om helligdager og andre viktige ting som foregår i det kanariske samfunn, var det litt slappere med.
Joda, de visste jo at det var mandag idag, og at det er «Hellig Tre Kongers dag» i morgen, og at de skal begynne på skolen på onsdag.
En viktig detalj hadde visst passert litt kjapt forbi ørene deres, og det er at kanarierne går mann av huse på en dag som denne. Vi kan sammenligne litt med lille-julaften hjemme i Norge, bare at det blir som blåbær i forhold.
Ikke nok med at folket stresser usedvanlig mye, men butikkene har ofte åpent til midnatt, med salg, salg og atter salg!! Her skal kjøpes gaver i bøtter og spann, og de ellers så blide og avslappede kanarierne er ikke til å kjenne igjen, med stramme masker og en kaving og et styr av en annen verden.
Var det noen som snakket om finanskrise og trangere tider?
Vi syntes det lå et strøk av bekymring i de slitne ansiktene, og vi syntes vi kunne tyde noen dempede diskusjoner mellom ektefeller.
Diskuterte de pengebruken, og håpet at de skulle dempe seg i år, eller var det noe helt annet?
Ikke godt å si, når du ikke er en fullbefaren innehaver av kanariske språkkunnskaper.
Min kjære sammenligner kanarisk med trøndersk ( vi kutter endinger og snakker rimelig fort med hverandre), noe jeg protesterer på selvsagt, men uansett hvem du sammenligner med, skal du greie å holde følge med dem når de setter igang for full fart, må du ha levd blant dem i minst 20 år! Det er nå min påstand, for det er virkelig en prestasjon!
Og oppi all denne galskapen ble vi da sendt, som den største selvfølge, så klart.
Greit at vi kjører hver vår gang og sånt, det er klart, men disse to venninnene er så utrolig flinke til å blinke ut spesielle dager, som de selvsagt ikke hadde den ringeste anelse om at det var noe spesielt med, selv om begge to har bodd her i mange år.
Mens jentene var på kino, måtte vi jo slå ihjel tiden med ett eller annet, så vi fant ut at vi skulle vandre ut av det store kjøpesentret som kinoen så beleilig var plassert, og se om det var roligere oppe i byen.
Vi ville da slippe noe av støyen, surret av menneskehavet som bølget rundt, mozzac-musikken som gnålte uansett hvor du snudde deg, ja rett og slett prøve å få litt luft i lungene.
Vi kom oss ut, og begynte å gå opp mot byen.
Luft var det mer enn nok av, det blåser alltid her oppe, så idag var intet unntak i så måte.
Men det var da nok av en ting til; menneskehav! At det går an!
Hvor kommer alle fra? Det føltes sikkert som flere enn det faktisk var, for det virket som alle skulle inn i det sentret vi ville ut av, så vi svømte motstrøms en stund.
Det ble ganske mye bedre etter som vi kom unna den værste trengselen, og for første gang fant vi ut hvilke butikker som var her, i den løypa som vi alltid kjørte ellers. Det var jo kjekt egentlig.
Her har vi bodd i flere år, og blir best kjent når vi har bare noen måneder igjen før vi forlater øya for godt.
Det er vel bra typisk også.
Som da jeg bodde i Oslo i flere år, og alltid snakket om at jeg skulle vært en tur i Holmenkollen, men dit ble det ikke tur, før jeg kom tilbake på besøk flere år senere.
Det blir vel sånn med oss også, vi oppdager vel flere sider med øya her, når vi kommer tilbake som turister om noen år.
Men det var jo egentlig dette med salgsdagen til kanarierne jeg var litt opptatt av idag. Det surrer godt i hodet enda etter turen, så hvor skal jeg begynne?
Tradisjon. De er veldig tro med tradisjonene sine, det har vi da oppdaget. De vil ha det som det alltid har vært, men hvordan kan de ha råd til det? Med de lave lønningene og priser som stiger hele tiden, jeg fatter det ikke.
Matprisene her er dyrere enn i Norge, og lønningene er utrolig mye lavere. Lønningene har ikke økt på flere år, hvis de da i det hele tatt får utbetalt sin lønn.
De siste årene har de levd på kreditt, bankene har vært vanvittig slappe og overivrige på å gi lån eller kredittkort til folk. Men jeg tenkte at i år fikk de vel problemer med denne måten å leve på, for nå gir ikke bankene lån til noen, for de lider store tap. Sammmenligner med jappe-tiden i Norge, det er veldig likt. Helt utrolig!
Så hvor får de penger fra til å handle som de gjør?
Kanarierne er et matglad folk, når det er fest, er det mat, og det bugner på alle fat. Det er en ære å by på mat i mengder, her skal alle være gode og mette, for er det fest så er det fest.
Men jeg fatter ikke hvordan det er mulig.
Visst er det rike folk i denne befolkningen som alle andre steder, det er greit, men de er da vel ikke på kjøpesentrene og handler flere vogner fulle hver helg, og sikkert ikke til en slik fest som det er i kveld og til i morgen.
Morgendagen kan sammenlignes med 1.juledag i England, da er det gaver tidlig på morgenen og matgilde hele dagen, men det går rolig for seg. Det er nok den stilleste dagen i året her.
Men å handle det er de gode til, og mye skal det være også.
Vi så oss rundt vi også, om det kunne være noen godbiter, og det var det da heldigvis.
Vår gamle stålampe ga opp rett før jul, så det har egentlig vært litt for dunkelt på stua i jula, men idag fant vi en ny til en rimelig penge.
Da den var betalt, var det bare å labbe hele den lange vien ned til bilen med den, for å gå å drasse på den var litt upraktisk.
Litt senere gikk vi forbi et pallesalg, det var på vår lille byvandring, der solgte de støvsugere uten pose.
Vi hadde en liten støvsuger, men det er umulig å oppdrive poser til den, så den får nå stå der å støve ned i garasjen.
Dette tilbudet var for godt til å gå ifra, godt under halv pris av hva vi hadde sett litt tidligere i høst. Så da ble det handel, og min slitne kjære mann måtte til å bære den store esken med støvsuger nedover til sentret og ned til bilen.
Nå var vi virkelig slitne, tørste og sultne, så vi endte på Mc Donalds av alle steder. Her gjelder det å velge det minste ondet, for alle spisestedene på sentret er mer eller mindre ille, og for å slippe den evinnelige pan`en deres, ble det slik mat i stedet.
Det var bra godt! Sikkert fordi vi var så slitne. Vi tok oss god tid, syntes vi.
Virker det som filmen til jentene var utrolig lang?
Det syntes vi også, men den skulle bare vare i en time og 45 minutter. Hvorfor ga de ikke lyd fra seg? Nå var det over en halvtime siden den skulle være ferdig.
De var nok blitt fristet til å ta en shoppingrunde, for mobilen var slått av..... et mesterstykke å huske å slå den på etter kinoen.
Vi gikk på en annen kafe for å få en kopp kaffe etter maten, og tenkte at de to små piker hadde vett til å titte innom der, for vi tar ofte en kaffe på denne kafeen når vi er på sentertur.
Ingen jenter dukket opp og ingen jenter svarte på mobilen. Hmmm.....
Stolene er ikke så gode å sitte lenge på, så da var det bedre å tusle litt rundt, så kanskje vi fant dem likevel.
Vi tuslet rundt, lenge..... tok runde opp og runde ned, prøvde å peile inn hvilke butikker de ville bruke.....
Plutselig ringer telefonen, og min datter så blid og fornøyd kan fortelle at de er på en klesbutikk, som jeg kikka inn på for 5 minutter siden...ja ja, so what, de var funnet og vi kunne planlegge tilbaketrekningen mot bilen igjen.
Det viste seg at signalene fra mobilen ikke hadde nådd fram da jeg hadde prøvd å få tak i jentene, og det var jo lett å forstå, når man bare kikka litt rundt seg. Mobilnettet var nok like stressa som alle de som brukte det. Det surret i mobiler alle steder, så dermed kontaterte vi at alt var ved det normale. Intet nytt under solen.
Vi dro hjem. Deilig og stille.
En nylaget kopp kaffe smakte fortreffelig.
Lampa ble montert og lyste opp stua igjen, så nå er det akkurat passe lyst til at vi ser noen flere detaljer igjen.
Støvsugeren ble testet, den funka suverent, uten å ta sikringene! Akkurat det var vi litt spente på, for den er på 2000W, og strømnettet i husene her er ikke sammenlignbart med et norsk hus, for å si det sånn. Jording? Hva er det?
I morgen vokser berget med søppel rundt søppelcontainerne, og tømmerne får en alvorlig jobb på onsdag.
Håper de får lønnsøkning i år, for de fortjener det virkelig!
Så er det bare å suge på labben til neste fest.
Snart er det karneval....!
søndag 4. januar 2009
Ragnar Lyng er en hest! Knut-Arne er endelig trygg!
Etter en runde med dagens aviser, burde sikkert min blogg også inneholdt noen frustrerte utbrudd om elendigheten på Gaza. Jeg velger å overlate det til proffere folk enn meg.
Vi har en annen og stillere elendighet her hjemme på berget. En skamplett for landet vårt.
Psykiatri og barnevern er blitt som fy-ord å regne. De fleste av oss viker unna saker som disse, og prøver visst å tie problemet ihjel. Det handler om de tause små, og de store tause....
Ragnar Lyng er borte for alltid, men det betyr ikke at han er død. Han har fått et nytt liv med nytt navn, og en lys framtid forran seg. Det kunne gått så mye værre, men han var av den tøffe sorten, tross all motgang.
Knut-Arne lever også i beste velgående, og det er kanskje mer flaks enn takket være hjelpen han skulle hatt. Nå ser han endelig framover og har lyst til å prøve seg på en liten jobb, om ikke annet så for noen timer i uka.
Disse to tilfellene står beskrevet i Aftenposten og Avisa Nordland. Jeg anbefaler virkelig å lese disse to historiene, de burde røre deg langt inn i hjerterota. De har satt seg godt fast i min i alle fall.
Jeg kjenner til Knut-Arne fra før. Han har vært på besøk hos meg noen ganger for mange år siden. Det er ikke lett å glemme en gutt som ham, med en slik oppvekst i bagasjen, og med en slik personlighet. Jeg flyttet langt unna Bodø, men Knut-Arne ble ikke glemt.
Psykiatrien bestemte den gang at det var best for ham at vi ikke hadde mer kontakt med ham, men jeg tviler sterkt på at de noen gang spurte ham. Når jeg nå leser hvordan det gikk med ham i årene etter at vi flyttet, ser jeg hvor lite de har satt seg inn i hva han ønsket med livet sitt og hvilke behov han faktisk hadde. Endelig har noen våknet og skjønt det, ikke et øyeblikk for tidlig.
Se på historien til Ragnar Lyng. Nå heter han Johan Holand. Han viste seg å være en resursperson av dimensjoner, når han til slutt fikk litt av den hjelpen han så sårt trengte. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å være med på ett av hans foredrag, han har virkelig noe å fare med. Jeg skal passe på å få med meg filmen som kommer snart, der han er med.
To historier, av hvor mange? Hvor mange blir stuet bort på aldershjem, slik Knut-Arne ble? Hvor mange unødvendige tragedier utspiller seg i skyggene rundt oss?
Hva med de som kaller seg Fagfolk? Hvor er de virkelige fagfolkene? De har nødvendigvis ikke flotte papirer å vise for seg, men de kan ha en tøff livserfaring i ryggsekken sin, slik som Johan Holand. Og den livserfaringen kan være mye mer verdt enn all verdens gullkantede diplomer.
"Han vet best hvor skoen trykker, som har den på."
Så utrolig mye ressurser går til spille, fordi folk i omsorgsyrker ikke har hjertet med seg. Hvordan kan de hjelpe barn, hvis de skal være nødt til å distansere seg? Hvordan kan slik hjelp bli ekte for den som skal ta imot den?
Hvor blir det av respekten for mennesket, stort eller lite?
Jeg slutter aldri å undre meg over hvor kald og hjerterå enkelte som sitter i såkalte høye stillinger kan være, der de gjemmer seg bak lover og paragrafer, og helt glemmer at de faktisk har lov til å være medmenneske de også.
Hvorfor ikke klatre ned fra din høye hest, du som sitter så trygt og beskyttet der opp, og gå ned på bakkenivå, se deg rundt, men åpne hjertedøren din.
Det er ikke farlig. Det eneste du risikerer er å få sjokk. Du vil nemlig snart oppdage hvor virkelighetsfjernt det er å oppholde seg i høyden for lenge. Verden kan ikke pakkes inn i rammen til et A4-ark. Ingen er like. Alle som trenger hjelp, må få hjelpen tilasset sine behov.
Det er en menneskerett!
Hvorfor blir ikke rettighetene til psykisk syke og barnevernsbarn bedre ivaretatt?
Vi skriver da år 2009!
Det er valgår i år!
Politikere bør passe på hva de lover denne gang, for jeg håper virkelig folk har fått opp øynene og velger i forhold til hva de ønsker FRAMOVER og ikke gjør slik de alltid har gjort, for det er jo så trygt.....
Historiene til Johan Holand og Knut-Arne gjør at jeg fortsatt har et håp om at ting kan bli bedre, at det er mulig å gjøre noe, men hvorfor må det ta så lang tid???
Tid er ikke noe barn har for mye av, de trenger hjelpen mens de er små. Voksne trenger hjelpen nå, før det låser seg helt og blir nesten umulig å gjøre noe med.
Vi burde da ha ressurser nok og ekspertise nok i dette rike landet vårt til å løse slike problemer, så hvem er det som sløser dem bort?
Bli med og gjør dette året til det året de svakeste fikk det bedre! Sammen er vi dynamitt!!!
Vi har en annen og stillere elendighet her hjemme på berget. En skamplett for landet vårt.
Psykiatri og barnevern er blitt som fy-ord å regne. De fleste av oss viker unna saker som disse, og prøver visst å tie problemet ihjel. Det handler om de tause små, og de store tause....
Ragnar Lyng er borte for alltid, men det betyr ikke at han er død. Han har fått et nytt liv med nytt navn, og en lys framtid forran seg. Det kunne gått så mye værre, men han var av den tøffe sorten, tross all motgang.
Knut-Arne lever også i beste velgående, og det er kanskje mer flaks enn takket være hjelpen han skulle hatt. Nå ser han endelig framover og har lyst til å prøve seg på en liten jobb, om ikke annet så for noen timer i uka.
Disse to tilfellene står beskrevet i Aftenposten og Avisa Nordland. Jeg anbefaler virkelig å lese disse to historiene, de burde røre deg langt inn i hjerterota. De har satt seg godt fast i min i alle fall.
Jeg kjenner til Knut-Arne fra før. Han har vært på besøk hos meg noen ganger for mange år siden. Det er ikke lett å glemme en gutt som ham, med en slik oppvekst i bagasjen, og med en slik personlighet. Jeg flyttet langt unna Bodø, men Knut-Arne ble ikke glemt.
Psykiatrien bestemte den gang at det var best for ham at vi ikke hadde mer kontakt med ham, men jeg tviler sterkt på at de noen gang spurte ham. Når jeg nå leser hvordan det gikk med ham i årene etter at vi flyttet, ser jeg hvor lite de har satt seg inn i hva han ønsket med livet sitt og hvilke behov han faktisk hadde. Endelig har noen våknet og skjønt det, ikke et øyeblikk for tidlig.
Se på historien til Ragnar Lyng. Nå heter han Johan Holand. Han viste seg å være en resursperson av dimensjoner, når han til slutt fikk litt av den hjelpen han så sårt trengte. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å være med på ett av hans foredrag, han har virkelig noe å fare med. Jeg skal passe på å få med meg filmen som kommer snart, der han er med.
To historier, av hvor mange? Hvor mange blir stuet bort på aldershjem, slik Knut-Arne ble? Hvor mange unødvendige tragedier utspiller seg i skyggene rundt oss?
Hva med de som kaller seg Fagfolk? Hvor er de virkelige fagfolkene? De har nødvendigvis ikke flotte papirer å vise for seg, men de kan ha en tøff livserfaring i ryggsekken sin, slik som Johan Holand. Og den livserfaringen kan være mye mer verdt enn all verdens gullkantede diplomer.
"Han vet best hvor skoen trykker, som har den på."
Så utrolig mye ressurser går til spille, fordi folk i omsorgsyrker ikke har hjertet med seg. Hvordan kan de hjelpe barn, hvis de skal være nødt til å distansere seg? Hvordan kan slik hjelp bli ekte for den som skal ta imot den?
Hvor blir det av respekten for mennesket, stort eller lite?
Jeg slutter aldri å undre meg over hvor kald og hjerterå enkelte som sitter i såkalte høye stillinger kan være, der de gjemmer seg bak lover og paragrafer, og helt glemmer at de faktisk har lov til å være medmenneske de også.
Hvorfor ikke klatre ned fra din høye hest, du som sitter så trygt og beskyttet der opp, og gå ned på bakkenivå, se deg rundt, men åpne hjertedøren din.
Det er ikke farlig. Det eneste du risikerer er å få sjokk. Du vil nemlig snart oppdage hvor virkelighetsfjernt det er å oppholde seg i høyden for lenge. Verden kan ikke pakkes inn i rammen til et A4-ark. Ingen er like. Alle som trenger hjelp, må få hjelpen tilasset sine behov.
Det er en menneskerett!
Hvorfor blir ikke rettighetene til psykisk syke og barnevernsbarn bedre ivaretatt?
Vi skriver da år 2009!
Det er valgår i år!
Politikere bør passe på hva de lover denne gang, for jeg håper virkelig folk har fått opp øynene og velger i forhold til hva de ønsker FRAMOVER og ikke gjør slik de alltid har gjort, for det er jo så trygt.....
Historiene til Johan Holand og Knut-Arne gjør at jeg fortsatt har et håp om at ting kan bli bedre, at det er mulig å gjøre noe, men hvorfor må det ta så lang tid???
Tid er ikke noe barn har for mye av, de trenger hjelpen mens de er små. Voksne trenger hjelpen nå, før det låser seg helt og blir nesten umulig å gjøre noe med.
Vi burde da ha ressurser nok og ekspertise nok i dette rike landet vårt til å løse slike problemer, så hvem er det som sløser dem bort?
Bli med og gjør dette året til det året de svakeste fikk det bedre! Sammen er vi dynamitt!!!
lørdag 3. januar 2009
Klabb og babb på flyplassen.
To stive og ømme kropper måtte settes i bevegelse i god tid idag. Alt tar tid etter en dag som i går. Så her var det bare å bryte seg løs.
Gjestene som skal leie huset til våre venner, ankommer i dag, og vi skal hente dem på flyplassen.
Det er bare et par haker med det; ikke vet vi hvordan de ser ut, og de vet heller ikke hvordan vi ser ut. De har fått en beskrivelse av min kjæres fleecegenser, for dem er det ikke mange av her, men noe særlig mer har de ikke å gå etter.
Vi vet heller ikke sikkert hvor mange de er. Jeg trodde det var blitt sagt at det var ett par som kom nå, min kjære hadde hørt at det var snakk om noen barn også. Hmmmm.
De har fått beskjed om å ta til høyre når de har kommet ut av døra, og se etter oss på møteplassen.
Det ble visst litt mye informasjon som skulle byttes i går, men vi trodde vi hadde fått med alt.
Gjestenes flightnummer og tidspunkt hadde vi fått på en lapp, og for sikkerhetsskyld også navnet og mobilnummeret deres.
Dette er som oftest en enkel sak, og noe vi kun gjør for gode venner, ellers kan vi bli beskyldt for pirattaxi, og det er vi da ikke. Det er bare for dumt, og for lite å tjene på til å gjøre seg til kjeltring for.
Med all info trygt plassert i veska, dro vi oppover til flyplassen for å utføre nevnte oppdrag.
Vi skjekker alltid flighten med det samme vi ankommer, for å se om de er forsinket, slik at vi kan ta en kopp kaffe mens vi venter, og slike ting.
Vi leter og leter til øyet blir stort og vått, men ingen fly med det flightnummeret skal lande i dag.
Da går vi opp og ser på avreiseflightene, i tilfelle de har sett på returbilletten da de oppga nummeret. Det hadde nemlig noen andre venner av oss gjort, og da fant vi riktig nummer der.
Men øyet blir like stort og vått i avreisehallen, uten å finne et slikt nummer.
Javel, da er det bare en ting å gjøre, vi må bare sette oss ned og håpe at en eller annen leter etter oss. Vi håper klokkeslettet de har oppgitt er riktig i det minste, for da gjetter vi på hvilket fly det er snakk om. Flightnummeret stemmer overhodet ikke.
Der blir vi sittende å tolke menneskene som kommer forbi oss. Noen så stressa og forkavet at de ikke vet hvem de er, med en haug med bagasje, så stor som en flyttecontainer, og så skal de kanskje være her bare to uker.....
Andre tusler rolig og avslappet rundt, men ingen leter etter oss. Vi sitter da synlig nok? Alle kan vel se oss her vi sitter? Vi ser jo dem ;)
Det begynner å tikke mot en time siden det flyet vi gjetta på hadde landet. Da ringer det i mobilen til min kjære, det er vår venn i Norge. Gjesten hadde ringt til ham, og forklart at de ikke kunne finne oss. Det var jo ikke rart, for de hadde gått ut av terminalen og mot bussene, og hadde ringt på min kjæres telefon uten å få annet enn en skravlende spansk dame som villle forklare dem ett og annet.
Da visste vi allefall at de hadde landet, og med det flyet vi hadde gjettet på. Da gjaldt det bare å finne dem da. Nå kunne vi ringe til dem, og dermed var det også mulig å se hvem som snudde seg når vi bad ham om det ;)
De ble funnet, og de avleverte sin versjon av oppskriften de hadde fått.
De var heldigvis bare ett par.
Det er ikke enkelt når informasjon skal gå gjennom flere ledd.
Han hadde ikke fått med det første tallet i telefonnummeret til min kjære, så det var ikke rart han fikk spanskedama på tråden, der hun tålmodig prøvde å forklare ham for `nte gang at nummeret ikke eksisterte.
Å gå ut første døra, tolket han bare som UT, og trodde han skulle ut av terminalen....
Det viste seg i løpet av samtalen i bilen på tur tilbake til huset de skal leie, at mannen hører litt dårlig, så da er det jo rimelig at noen detaljer kan ramle bort.
Historien om feil flightnummer hadde sin forklaring i at han antagelig hadde sett på papirene fra da han bestilte turen i juni, og ikke på billetten han faktisk skulle bruke idag, og hadde da overlevert feil tall i telefonen til vår venn, som igjen skulle gi opplysningen til oss.
Og vi som nevner sånn i det stille oss i mellom at kanarierne ikke er kjent for å være særlig praktiske av seg, men dette høres da unektelig litt komplisert ut også, og rimelig unødvendig.
Vi skulle ha avtalt møtinga direkte med gjestene, i stedet for å gå gjennom flere ledd, men sånt lærer man av til en annen gang.
De ble trygt avlevert på riktig adresse, og instruert om alle husets finesser, og kjekke ting å vite i byen. Alle misforståelser var grundig ryddet av veien.
De var fornøyde og blide da vi forlot dem, og jeg gledet meg til en stille stund med en god kopp kaffe.
Det er jo lørdag, så nå tar vi helg her i huset. :)
Gjestene som skal leie huset til våre venner, ankommer i dag, og vi skal hente dem på flyplassen.
Det er bare et par haker med det; ikke vet vi hvordan de ser ut, og de vet heller ikke hvordan vi ser ut. De har fått en beskrivelse av min kjæres fleecegenser, for dem er det ikke mange av her, men noe særlig mer har de ikke å gå etter.
Vi vet heller ikke sikkert hvor mange de er. Jeg trodde det var blitt sagt at det var ett par som kom nå, min kjære hadde hørt at det var snakk om noen barn også. Hmmmm.
De har fått beskjed om å ta til høyre når de har kommet ut av døra, og se etter oss på møteplassen.
Det ble visst litt mye informasjon som skulle byttes i går, men vi trodde vi hadde fått med alt.
Gjestenes flightnummer og tidspunkt hadde vi fått på en lapp, og for sikkerhetsskyld også navnet og mobilnummeret deres.
Dette er som oftest en enkel sak, og noe vi kun gjør for gode venner, ellers kan vi bli beskyldt for pirattaxi, og det er vi da ikke. Det er bare for dumt, og for lite å tjene på til å gjøre seg til kjeltring for.
Med all info trygt plassert i veska, dro vi oppover til flyplassen for å utføre nevnte oppdrag.
Vi skjekker alltid flighten med det samme vi ankommer, for å se om de er forsinket, slik at vi kan ta en kopp kaffe mens vi venter, og slike ting.
Vi leter og leter til øyet blir stort og vått, men ingen fly med det flightnummeret skal lande i dag.
Da går vi opp og ser på avreiseflightene, i tilfelle de har sett på returbilletten da de oppga nummeret. Det hadde nemlig noen andre venner av oss gjort, og da fant vi riktig nummer der.
Men øyet blir like stort og vått i avreisehallen, uten å finne et slikt nummer.
Javel, da er det bare en ting å gjøre, vi må bare sette oss ned og håpe at en eller annen leter etter oss. Vi håper klokkeslettet de har oppgitt er riktig i det minste, for da gjetter vi på hvilket fly det er snakk om. Flightnummeret stemmer overhodet ikke.
Der blir vi sittende å tolke menneskene som kommer forbi oss. Noen så stressa og forkavet at de ikke vet hvem de er, med en haug med bagasje, så stor som en flyttecontainer, og så skal de kanskje være her bare to uker.....
Andre tusler rolig og avslappet rundt, men ingen leter etter oss. Vi sitter da synlig nok? Alle kan vel se oss her vi sitter? Vi ser jo dem ;)
Det begynner å tikke mot en time siden det flyet vi gjetta på hadde landet. Da ringer det i mobilen til min kjære, det er vår venn i Norge. Gjesten hadde ringt til ham, og forklart at de ikke kunne finne oss. Det var jo ikke rart, for de hadde gått ut av terminalen og mot bussene, og hadde ringt på min kjæres telefon uten å få annet enn en skravlende spansk dame som villle forklare dem ett og annet.
Da visste vi allefall at de hadde landet, og med det flyet vi hadde gjettet på. Da gjaldt det bare å finne dem da. Nå kunne vi ringe til dem, og dermed var det også mulig å se hvem som snudde seg når vi bad ham om det ;)
De ble funnet, og de avleverte sin versjon av oppskriften de hadde fått.
De var heldigvis bare ett par.
Det er ikke enkelt når informasjon skal gå gjennom flere ledd.
Han hadde ikke fått med det første tallet i telefonnummeret til min kjære, så det var ikke rart han fikk spanskedama på tråden, der hun tålmodig prøvde å forklare ham for `nte gang at nummeret ikke eksisterte.
Å gå ut første døra, tolket han bare som UT, og trodde han skulle ut av terminalen....
Det viste seg i løpet av samtalen i bilen på tur tilbake til huset de skal leie, at mannen hører litt dårlig, så da er det jo rimelig at noen detaljer kan ramle bort.
Historien om feil flightnummer hadde sin forklaring i at han antagelig hadde sett på papirene fra da han bestilte turen i juni, og ikke på billetten han faktisk skulle bruke idag, og hadde da overlevert feil tall i telefonen til vår venn, som igjen skulle gi opplysningen til oss.
Og vi som nevner sånn i det stille oss i mellom at kanarierne ikke er kjent for å være særlig praktiske av seg, men dette høres da unektelig litt komplisert ut også, og rimelig unødvendig.
Vi skulle ha avtalt møtinga direkte med gjestene, i stedet for å gå gjennom flere ledd, men sånt lærer man av til en annen gang.
De ble trygt avlevert på riktig adresse, og instruert om alle husets finesser, og kjekke ting å vite i byen. Alle misforståelser var grundig ryddet av veien.
De var fornøyde og blide da vi forlot dem, og jeg gledet meg til en stille stund med en god kopp kaffe.
Det er jo lørdag, så nå tar vi helg her i huset. :)
fredag 2. januar 2009
Aj Aj, for et herremåltid!
Vi har ikke hatt noen fest, nyttårsaften er jo over.
Men det kan skje mye bra når dagene prøver å komme seg over i normale rytmer igjen.
Når noen gode venner drar tilbake til kalde Norge etter et langt juleopphold i varmen, og det er vi som har "oppdraget" med å vaske ut huset og ta vare på mat som kan brukes, da kan det bli mye bra ut av det.
Først var det kjøring ut til flyplassen. Det er så koselig med den avsluttende skravleturen. Da blir det litt lettere å si adjø når bilen har nådd målet og de skal dra videre.
"Vi kommer snart igjen!"
"Velkommen tilbake!"
Alle de faste frasene blir brukt, men det er jo mer hjertelig ment når det er folk som tilhører vennekretsen.
Det er oppriktig trist at de drar, vi skulle jo være så mye sammen, hadde jo så god tid når de skulle være så lenge...så blir det masse annet som settes på programmet, og plutselig er agendaen helt tettpakket.
Og så er avreisedagen her.... vi lover hverandre å bli flinkere neste gang de kommer....ja, vi får håpe det, selv om det er karnevalstid da.....
Vi er på tur tilbake til huset deres, vi må kjappe oss med vaskinga mens det enda er litt dagslys igjen. Men vi må bare innom butikken en tur, manglet visst noe vaskemiddel, og før det måtte vi huske på å innom lotteribua. Det kunne jo hende det ble vår tur denne gangen da...
Klokka går da så fort når det er noe som venter på å bli gjort, men ikke er det morsomste man vet. Og sola får det så travelt med å nærme seg havflata....
Vi tar oss selv i nakken, og setter igang for full fart, kobler inn turboen rett og slett.
Vi fordeler jobben, og får den unna på en times tid, men det blir ikke allverden med dagslys å jobbe i. Det får stå sin prøve.
Oj, så slitne vi blir! Smertene roper om oppmerksomhet, men vi nekter å lystre ordre, og står på litt til. Helsa er ikke helt det den burde vært, men vi prøver og vil, og vil litt til, og dermed får vi det til. Det hjelper å være sta og svoren optimist.
Før vi går, skal vi plukke ut av kjøleskapet det vi har lyst på, resten skal de nye gjestene som kommer i morgen bare forsyne seg av.
Og hvilken overraskelse vi finner! Ferdig middag!
Tenk så deilig da, når man er sliten etter en hard vaskeøkt, og så er det bare å koke noen edle mandelpoteter ( som gjestene hadde med seg fra nord) og varme en ferdig gryte med kjøttkaker i brun saus. Når jeg vet at vi har tyttebær hjemme blir det ukas høydepunkt!
Jeg kan bli tilbudt all verdens flotte middagsretter, men er det noen som byr meg en helnorsk vanlig middagsrett her nede, ja da kan de ha de fine rettene for meg.
Det er utrolig hvor godt enkel mat smaker, når det er så vanskelig tilgjengelig.
Sånn er det vel når du har vært lenge borte, og kommer hjem til mors kjøttkaker; finnes det noe bedre?
Etter de nyeste ernæringsfysiologenes mening, er nok ikke denne retten den sunneste på lista, men alt skal ikke være sunt, bestandig. Og så lenge du ikke spiser slik mat hver uke, så lar vi det passere.
Vi ønsker en myk overgang til den harde hverdagen, så da øker vi sunnhetsgehalten suksessivt utover i januar, så stemmer det sånn noenlunde med nyttårsforsettene når vi kommer utover til februar en gang.
Det var utrolig deilig med en god kopp kaffe etter dette herremåltidet! Tusen takk for maten, kjære venner fra nord! Vi tar imot dere med åpne armer når karnevalet nærmer seg! Velkommen!
Men det kan skje mye bra når dagene prøver å komme seg over i normale rytmer igjen.
Når noen gode venner drar tilbake til kalde Norge etter et langt juleopphold i varmen, og det er vi som har "oppdraget" med å vaske ut huset og ta vare på mat som kan brukes, da kan det bli mye bra ut av det.
Først var det kjøring ut til flyplassen. Det er så koselig med den avsluttende skravleturen. Da blir det litt lettere å si adjø når bilen har nådd målet og de skal dra videre.
"Vi kommer snart igjen!"
"Velkommen tilbake!"
Alle de faste frasene blir brukt, men det er jo mer hjertelig ment når det er folk som tilhører vennekretsen.
Det er oppriktig trist at de drar, vi skulle jo være så mye sammen, hadde jo så god tid når de skulle være så lenge...så blir det masse annet som settes på programmet, og plutselig er agendaen helt tettpakket.
Og så er avreisedagen her.... vi lover hverandre å bli flinkere neste gang de kommer....ja, vi får håpe det, selv om det er karnevalstid da.....
Vi er på tur tilbake til huset deres, vi må kjappe oss med vaskinga mens det enda er litt dagslys igjen. Men vi må bare innom butikken en tur, manglet visst noe vaskemiddel, og før det måtte vi huske på å innom lotteribua. Det kunne jo hende det ble vår tur denne gangen da...
Klokka går da så fort når det er noe som venter på å bli gjort, men ikke er det morsomste man vet. Og sola får det så travelt med å nærme seg havflata....
Vi tar oss selv i nakken, og setter igang for full fart, kobler inn turboen rett og slett.
Vi fordeler jobben, og får den unna på en times tid, men det blir ikke allverden med dagslys å jobbe i. Det får stå sin prøve.
Oj, så slitne vi blir! Smertene roper om oppmerksomhet, men vi nekter å lystre ordre, og står på litt til. Helsa er ikke helt det den burde vært, men vi prøver og vil, og vil litt til, og dermed får vi det til. Det hjelper å være sta og svoren optimist.
Før vi går, skal vi plukke ut av kjøleskapet det vi har lyst på, resten skal de nye gjestene som kommer i morgen bare forsyne seg av.
Og hvilken overraskelse vi finner! Ferdig middag!
Tenk så deilig da, når man er sliten etter en hard vaskeøkt, og så er det bare å koke noen edle mandelpoteter ( som gjestene hadde med seg fra nord) og varme en ferdig gryte med kjøttkaker i brun saus. Når jeg vet at vi har tyttebær hjemme blir det ukas høydepunkt!
Jeg kan bli tilbudt all verdens flotte middagsretter, men er det noen som byr meg en helnorsk vanlig middagsrett her nede, ja da kan de ha de fine rettene for meg.
Det er utrolig hvor godt enkel mat smaker, når det er så vanskelig tilgjengelig.
Sånn er det vel når du har vært lenge borte, og kommer hjem til mors kjøttkaker; finnes det noe bedre?
Etter de nyeste ernæringsfysiologenes mening, er nok ikke denne retten den sunneste på lista, men alt skal ikke være sunt, bestandig. Og så lenge du ikke spiser slik mat hver uke, så lar vi det passere.
Vi ønsker en myk overgang til den harde hverdagen, så da øker vi sunnhetsgehalten suksessivt utover i januar, så stemmer det sånn noenlunde med nyttårsforsettene når vi kommer utover til februar en gang.
Det var utrolig deilig med en god kopp kaffe etter dette herremåltidet! Tusen takk for maten, kjære venner fra nord! Vi tar imot dere med åpne armer når karnevalet nærmer seg! Velkommen!
torsdag 1. januar 2009
Dagens visdomsord
Ingen er født vis, visdom kan ikke læres, det er en oppdagelsesreise hvor bestemmelsesstedet forblir ukjent.
Morn Morn 2009 :)
Kvelden og natten til i dag, gikk så godt som det var mulig. Masse smelling og skåling i alle retninger,til den lyse morgen, men pytt pytt, hva gjør vel det?
Det er da ikke farlig med nyttårsaften, den kommer bare en gang i året, så dette må vi tåle.... det er værre med påska, den kommer jo hvert år.... ;)
Dagen opprant med skyfri himmel, og stigende temperatur etter som timene gikk til midt på dagen. Nå har sola tatt kveld og venter bare på å få dukke under horisonten, men med et sånt strålende vær lover det jo godt for det nye året.
Har du kommet i gang med fargelegginga? Du fikk jo utdelt nye ark og fargestifter i natt. Det er meningen at du skal bruke dem litt hver dag. Det nytter ikke å spare opp, og tro at alt blir bra hvis du blander alle fargene i en stor klatt. Her nytter ikke med lettvinte løsninger eller snarveier. Gjør litt bedre jobb enn du gjorde i fjor, ta en ekstra prat med en som står deg nærmere enn du tror, kanskje han tror at du har glemt ham?
Hvorfor ikke gjøre noe som du bare har tenkt på i mange år, tenkt at bare jeg får tid så skal jeg gjøre det. Du må TA deg tid, tiden er DIN og ingen andres, og du har slett ingen garanti for at du har noe tid å bruke i morgen. Kanskje tiden din er oppbrukt snart? Pass på den tiden du har og bruk den. "Grip dagen, den kommer ikke i reprise!"
Vi kan angre så mye vi vil over ting vi ikke fikk tid til, eller hoste opp allverdens unnskyldninger for alt vi ikke gjorde mens sjansen var der. Tok du ikke sjansen? Da gikk vel toget fra stasjonen og du stod igjen på perrongen? Hvor mange perronger skal du stå på før du forstår at du må hoppe på toget og bare bli med. Det er ikke alt som skal planlegges! Det blir aldri slik du tror uansett.
Hvordan står det til med drømmene? Jeg håper du har mange, og at de ikke er så gamle at de har gått ut på dato? Da må du redigere litt, og sette opp nye drømmer. Man skal ikke tviholde på de gamle drømmene til det gror mose på dem heller, da blir de borte under grønska.
Hvordan står det til med minnene? Jeg håper du fikk mange nye og gode minner i løpet av året som gikk. Har du tatt like godt vare på de små som de store? Kanskje er det de små minnene, de som blir til hver dag mens vi lever, som blir de største etter en stund.
Vær enda litt flinkere til å fylle opp minneboka di i år enn du var i fjor, vær nøye med å lage minner sammen med dine kjære, hver dag, hver uke, hver måned, hele året. Det finnes ingen dårlige dager til minnesanking. Det er bare du som avgjør hva du vil samle på, og noe trenges kanskje å lukes vekk, de som bare tar plass men ikke gir deg noe godt tilbake....trenger du dem?
Alt begynner med det første steget, har du først fått satt deg i bevegelse er det også mye lettere å fortsette enn å stoppe..... Husk det blir ingen endring før man gjør en forandring!
Nå er det vel atter tid for slankekurer, røykekutt og mer trening..... Men hører vi så mye på ukebladene da? Disse bølgene de sender ut for å gi oss dårlig samvittighet for all den gode maten, for all kosen i sofakroken gjennom hele jula, og alt det andre usunne vi bedrev, hvorfor skal de være så ondskapsfulle da? Unner de oss ingenting? Brum Brum.....
Ordet slankekur burde vært fjernet fra ordbøkene, det er det mest vanvittige påfunn noen noen gang har funnet på, eller iallfall så nærme at det må vi godta. Slankekur...smak på ordet....det gir meg smaken av eddik og såpevann.....grøss! Jeg tør påstå at det ikke finnes en eneste fornuftig slankekur i hele verden....joda, mange har gått ned i vekt under en eller annen fantastisk diett, men for det første så er det usunt å følge en diett med få kalorier over noe tid, og for det andre, hva skjer når folk skal begynne å spise mat igjen?
Kunsten heter livsstilsendring! Hverken mer eller mindre. Det er det eneste som fungerer over tid. Man må faktisk lære seg å spise sunt, bevege seg nok og ALDRI slutte med de to tingene.
Det tok tid og masse penger å få kiloene på, og det skal gå tilsvarende tid å få dem av igjen. Det nytter ikke med lynkurer! Da gjør du deg selv en bjørnetjeneste, og alt ender i fiasko, du legger på deg enda mer etter en slik kur.
Kunsten livsstilsendring er selvsagt en utfordring for familien, men da kan iallfall alle sammen spise den samme maten, hver dag! Man må lage seg rutiner, og spise etter klokka. Det enkleste, og tøffeste, du kan starte med er å kutte ut alt som heter sukker og hvitt mel! Det krever sin mann, men det er verdt det! Bare der vil kilo forsvinne! Drikk masse vann, slik at avfallstoffene har en mulighet til å kommme seg ut av kroppen den naturlige veien. Og hold deg i bevegelse!
Jeg kan love alle som leser dette at det virker! Jeg har selv stått på vekta og pila har passert 100 kg! Jeg rager bare 166 cm over bakken! Kan tro det er deilig å slippe og drasse på de ekstra 30 kiloene!!! Nå kan jeg også fortelle at jeg har holdt vekta på en naturlig måte de siste tre årene. Kjenner jeg at jeg blir litt tung i sessen igjen, så er det bare å få fart på maskineriet, så funker den som bare det igjen...Kropp er kjekt å ha, men den må være i balanse for å ha det godt.
Og det beste av alt: SMIL! Humøret blir så mye bedre.
Så i år skal jeg smile enda litt oftere enn i fjor, DET er sunt det!!!
Hva med deg? Blir du med i smileklubben? LYKKE TIL!
Det er da ikke farlig med nyttårsaften, den kommer bare en gang i året, så dette må vi tåle.... det er værre med påska, den kommer jo hvert år.... ;)
Dagen opprant med skyfri himmel, og stigende temperatur etter som timene gikk til midt på dagen. Nå har sola tatt kveld og venter bare på å få dukke under horisonten, men med et sånt strålende vær lover det jo godt for det nye året.
Har du kommet i gang med fargelegginga? Du fikk jo utdelt nye ark og fargestifter i natt. Det er meningen at du skal bruke dem litt hver dag. Det nytter ikke å spare opp, og tro at alt blir bra hvis du blander alle fargene i en stor klatt. Her nytter ikke med lettvinte løsninger eller snarveier. Gjør litt bedre jobb enn du gjorde i fjor, ta en ekstra prat med en som står deg nærmere enn du tror, kanskje han tror at du har glemt ham?
Hvorfor ikke gjøre noe som du bare har tenkt på i mange år, tenkt at bare jeg får tid så skal jeg gjøre det. Du må TA deg tid, tiden er DIN og ingen andres, og du har slett ingen garanti for at du har noe tid å bruke i morgen. Kanskje tiden din er oppbrukt snart? Pass på den tiden du har og bruk den. "Grip dagen, den kommer ikke i reprise!"
Vi kan angre så mye vi vil over ting vi ikke fikk tid til, eller hoste opp allverdens unnskyldninger for alt vi ikke gjorde mens sjansen var der. Tok du ikke sjansen? Da gikk vel toget fra stasjonen og du stod igjen på perrongen? Hvor mange perronger skal du stå på før du forstår at du må hoppe på toget og bare bli med. Det er ikke alt som skal planlegges! Det blir aldri slik du tror uansett.
Hvordan står det til med drømmene? Jeg håper du har mange, og at de ikke er så gamle at de har gått ut på dato? Da må du redigere litt, og sette opp nye drømmer. Man skal ikke tviholde på de gamle drømmene til det gror mose på dem heller, da blir de borte under grønska.
Hvordan står det til med minnene? Jeg håper du fikk mange nye og gode minner i løpet av året som gikk. Har du tatt like godt vare på de små som de store? Kanskje er det de små minnene, de som blir til hver dag mens vi lever, som blir de største etter en stund.
Vær enda litt flinkere til å fylle opp minneboka di i år enn du var i fjor, vær nøye med å lage minner sammen med dine kjære, hver dag, hver uke, hver måned, hele året. Det finnes ingen dårlige dager til minnesanking. Det er bare du som avgjør hva du vil samle på, og noe trenges kanskje å lukes vekk, de som bare tar plass men ikke gir deg noe godt tilbake....trenger du dem?
Alt begynner med det første steget, har du først fått satt deg i bevegelse er det også mye lettere å fortsette enn å stoppe..... Husk det blir ingen endring før man gjør en forandring!
Nå er det vel atter tid for slankekurer, røykekutt og mer trening..... Men hører vi så mye på ukebladene da? Disse bølgene de sender ut for å gi oss dårlig samvittighet for all den gode maten, for all kosen i sofakroken gjennom hele jula, og alt det andre usunne vi bedrev, hvorfor skal de være så ondskapsfulle da? Unner de oss ingenting? Brum Brum.....
Ordet slankekur burde vært fjernet fra ordbøkene, det er det mest vanvittige påfunn noen noen gang har funnet på, eller iallfall så nærme at det må vi godta. Slankekur...smak på ordet....det gir meg smaken av eddik og såpevann.....grøss! Jeg tør påstå at det ikke finnes en eneste fornuftig slankekur i hele verden....joda, mange har gått ned i vekt under en eller annen fantastisk diett, men for det første så er det usunt å følge en diett med få kalorier over noe tid, og for det andre, hva skjer når folk skal begynne å spise mat igjen?
Kunsten heter livsstilsendring! Hverken mer eller mindre. Det er det eneste som fungerer over tid. Man må faktisk lære seg å spise sunt, bevege seg nok og ALDRI slutte med de to tingene.
Det tok tid og masse penger å få kiloene på, og det skal gå tilsvarende tid å få dem av igjen. Det nytter ikke med lynkurer! Da gjør du deg selv en bjørnetjeneste, og alt ender i fiasko, du legger på deg enda mer etter en slik kur.
Kunsten livsstilsendring er selvsagt en utfordring for familien, men da kan iallfall alle sammen spise den samme maten, hver dag! Man må lage seg rutiner, og spise etter klokka. Det enkleste, og tøffeste, du kan starte med er å kutte ut alt som heter sukker og hvitt mel! Det krever sin mann, men det er verdt det! Bare der vil kilo forsvinne! Drikk masse vann, slik at avfallstoffene har en mulighet til å kommme seg ut av kroppen den naturlige veien. Og hold deg i bevegelse!
Jeg kan love alle som leser dette at det virker! Jeg har selv stått på vekta og pila har passert 100 kg! Jeg rager bare 166 cm over bakken! Kan tro det er deilig å slippe og drasse på de ekstra 30 kiloene!!! Nå kan jeg også fortelle at jeg har holdt vekta på en naturlig måte de siste tre årene. Kjenner jeg at jeg blir litt tung i sessen igjen, så er det bare å få fart på maskineriet, så funker den som bare det igjen...Kropp er kjekt å ha, men den må være i balanse for å ha det godt.
Og det beste av alt: SMIL! Humøret blir så mye bedre.
Så i år skal jeg smile enda litt oftere enn i fjor, DET er sunt det!!!
Hva med deg? Blir du med i smileklubben? LYKKE TIL!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)