Ragnar Lyng er en hest! Knut-Arne er endelig trygg!

Etter en runde med dagens aviser, burde sikkert min blogg også inneholdt noen frustrerte utbrudd om elendigheten på Gaza. Jeg velger å overlate det til proffere folk enn meg.

Vi har en annen og stillere elendighet her hjemme på berget. En skamplett for landet vårt.
Psykiatri og barnevern er blitt som fy-ord å regne. De fleste av oss viker unna saker som disse, og prøver visst å tie problemet ihjel. Det handler om de tause små, og de store tause....

Ragnar Lyng er borte for alltid, men det betyr ikke at han er død. Han har fått et nytt liv med nytt navn, og en lys framtid forran seg. Det kunne gått så mye værre, men han var av den tøffe sorten, tross all motgang.

Knut-Arne lever også i beste velgående, og det er kanskje mer flaks enn takket være hjelpen han skulle hatt. Nå ser han endelig framover og har lyst til å prøve seg på en liten jobb, om ikke annet så for noen timer i uka.

Disse to tilfellene står beskrevet i Aftenposten og Avisa Nordland. Jeg anbefaler virkelig å lese disse to historiene, de burde røre deg langt inn i hjerterota. De har satt seg godt fast i min i alle fall.

Jeg kjenner til Knut-Arne fra før. Han har vært på besøk hos meg noen ganger for mange år siden. Det er ikke lett å glemme en gutt som ham, med en slik oppvekst i bagasjen, og med en slik personlighet. Jeg flyttet langt unna Bodø, men Knut-Arne ble ikke glemt.
Psykiatrien bestemte den gang at det var best for ham at vi ikke hadde mer kontakt med ham, men jeg tviler sterkt på at de noen gang spurte ham. Når jeg nå leser hvordan det gikk med ham i årene etter at vi flyttet, ser jeg hvor lite de har satt seg inn i hva han ønsket med livet sitt og hvilke behov han faktisk hadde. Endelig har noen våknet og skjønt det, ikke et øyeblikk for tidlig.

Se på historien til Ragnar Lyng. Nå heter han Johan Holand. Han viste seg å være en resursperson av dimensjoner, når han til slutt fikk litt av den hjelpen han så sårt trengte. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å være med på ett av hans foredrag, han har virkelig noe å fare med. Jeg skal passe på å få med meg filmen som kommer snart, der han er med.

To historier, av hvor mange? Hvor mange blir stuet bort på aldershjem, slik Knut-Arne ble? Hvor mange unødvendige tragedier utspiller seg i skyggene rundt oss?
Hva med de som kaller seg Fagfolk? Hvor er de virkelige fagfolkene? De har nødvendigvis ikke flotte papirer å vise for seg, men de kan ha en tøff livserfaring i ryggsekken sin, slik som Johan Holand. Og den livserfaringen kan være mye mer verdt enn all verdens gullkantede diplomer.

"Han vet best hvor skoen trykker, som har den på."

Så utrolig mye ressurser går til spille, fordi folk i omsorgsyrker ikke har hjertet med seg. Hvordan kan de hjelpe barn, hvis de skal være nødt til å distansere seg? Hvordan kan slik hjelp bli ekte for den som skal ta imot den?
Hvor blir det av respekten for mennesket, stort eller lite?

Jeg slutter aldri å undre meg over hvor kald og hjerterå enkelte som sitter i såkalte høye stillinger kan være, der de gjemmer seg bak lover og paragrafer, og helt glemmer at de faktisk har lov til å være medmenneske de også.
Hvorfor ikke klatre ned fra din høye hest, du som sitter så trygt og beskyttet der opp, og gå ned på bakkenivå, se deg rundt, men åpne hjertedøren din.
Det er ikke farlig. Det eneste du risikerer er å få sjokk. Du vil nemlig snart oppdage hvor virkelighetsfjernt det er å oppholde seg i høyden for lenge. Verden kan ikke pakkes inn i rammen til et A4-ark. Ingen er like. Alle som trenger hjelp, må få hjelpen tilasset sine behov.
Det er en menneskerett!
Hvorfor blir ikke rettighetene til psykisk syke og barnevernsbarn bedre ivaretatt?

Vi skriver da år 2009!
Det er valgår i år!
Politikere bør passe på hva de lover denne gang, for jeg håper virkelig folk har fått opp øynene og velger i forhold til hva de ønsker FRAMOVER og ikke gjør slik de alltid har gjort, for det er jo så trygt.....

Historiene til Johan Holand og Knut-Arne gjør at jeg fortsatt har et håp om at ting kan bli bedre, at det er mulig å gjøre noe, men hvorfor må det ta så lang tid???
Tid er ikke noe barn har for mye av, de trenger hjelpen mens de er små. Voksne trenger hjelpen nå, før det låser seg helt og blir nesten umulig å gjøre noe med.
Vi burde da ha ressurser nok og ekspertise nok i dette rike landet vårt til å løse slike problemer, så hvem er det som sløser dem bort?

Bli med og gjør dette året til det året de svakeste fikk det bedre! Sammen er vi dynamitt!!!